Bondekalkovnen Blåveis Fossum sagbruk

De eldste næringene var knyttet til landbruket. Ved siden av ble det drevet flere binæringer, som kalkbrenning og isskjæring. Naturgrunnlaget ga muligheter for verksdrift og industri.

Vannkraften var en forutsetning for de gamle kvernene, sagene og møllene, for Bærums Verk og Fossum Verk, og etter hvert for fabrikkene.

Murer etter bekkekverner og senere damanlegg for møller og sager er de eldste sporene etter tidligere tiders virksomhet som utnyttet vannkraften.

Første halvdel av 1800-tallet fantes det bare en håndfull bedrifter i Bærum. I siste halvdel av 1800-tallet skjedde en voldsom vekst, og rundt 1900 var det etablert omkring 50 industribedrifter. I 1918 var Bærum landets niende største industribygd. Siden har industrien gått sterkt tilbake, og andre typer næring, som handel og kontor, har i stor grad overtatt. Flere steder har de gamle industribygningene fått ny bruk.

Kart - Næringsliv

Kalkbrenning

har tradisjon i Bærum tilbake til før middelalderen og har vært en viktig binæring for gårdbrukerne. Bærums geologi var grunnlaget. Mange steder kan vi finne spor etter kalkbrudd. I Kolsås-Dælivann-området er det skiltet en kalksti med informasjonstavler om kalkutvinningen.

Kalken ble hovedsakelig brukt til muring, og har i perioder med høy byggevirksomhet vært svært ettertraktet. Kalk fra Asker og Bærum har sannsynligvis vært brukt til kirker og klostre i Bærum og Oslo fra 1100-tallet. Senere ble kalken brukt blant annet til Akershus Festning og ved oppbyggingen av Christiania etter brannen i 1624.

Bondekalkovnene var i bruk helt fram til slutten av 1800-tallet. Disse ovnene varierte i størrelse, de eldste ovnene ser ut til å ha vært de minste.

Kalkovnen på Slependen
Kalkovnen på Slependen ble bygget for “Slæpenden Kalkverk” i 1914 og var i drift fram til slutten av 1930-årene. Ovnen er den eneste bevarte industriovnen i Bærum, og et viktig industrielt kulturminne fra 1900-tallet. I 1994 ble ovnen istandsatt. Det var ansatt 12 arbeidere og en formann ved kalkverket. Ovnen gikk i kontinuerlig drift der 6 arbeidere jobbet på skift, de øvrige jobbet i kalk-bruddene. Kalksteinen kom fra lokale brudd, og ble fraktet med hest og vogn til ovnen. Deler av Tanumveien går i et slikt brudd. Kull og kalkstein ble heist opp i vinsj og påfylt ovnen fra toppen. Når temperaturen i ovnen kom opp i mot 1000 grader ble kulldioksiden i steinen frigjort og man fikk brent kalk. Gjennom luker i bunnen av ovnen ble kalken tatt ut og fraktet videre med jernbanen. GM

På slutten av 1800-tallet utviklet kalkbrenningen seg til industri. Caspar Donato Brambani var foregangsmannen som fikk oppført to store kalkfabrikker i Sandvika og en på Brønnøya i Asker. Hver industriovn kunne på det meste levere opptil 25 tonn kalk pr dag.

Franzefoss kalkmølle, grunnlagt i 1919, ble drevet med vanndrevne turbiner og var i drift til etter 2. verdenskrig. Det ble produsert kalksteinsmel til landbruket og knust stein til bygg og anlegg. Kalksteinsbruddet på Franzefoss er fra 1930. Nytt pukkverk og betongfabrikk ble oppført i 1948.

Andre tidlige næringer

Saltkokingen antas å ha røtter svært langt tilbake i tid. En stor del av bøndene i Bærum hadde ”saltskyld” og saltkoking må derfor ha vært vanlig. Fremstillingen skjedde ved å koke sjøvann. Minner om saltkokingen har vi i dag blant annet i navnet Sarbuvollen på Høvik. Navnet er en forvanskning av ”Saltbuvollen”.

Om våren og sommeren leverte enkelte gårder i Bærum is til folk som hadde råd og behov. På Stovivannet ble det drevet isskjæring frem til 1950. Bonden på Nordre Stovi averterte:
”Exstra fin staalis fra Staavivandet i blokker av størrelse 23 x 23 x 14 leveres i Sandviken og nærmeste omegn hver tirsdag og fredag til en pris af kr. 1,50 pr blokk…”.

Isskjæring
Isskjæring på Stovivann rundt 1920. BB

Ishuset på Bærums Verk er fra siste del av 1700-tallet og ble restauret på 1980-tallet. I huset ble det lagret isblokker til bruk som kjøleskap om sommeren. De tykke steinveggene og sagflisen som ble lagt rundt isblokken hindret at isen smeltet.

“Den grønne bonn”
“Den grønne bonn” er en kølabonn nord for Østernvann. Rundt en midtstokk, kalt ”kongen”, ble det stablet ved. Veden ble dekket med granbar, torv og jord. Et bål ble tent på toppen av milen og glørne ble skuffet gjennom en kanal ned til bunnen. Milen brant til all veden var gjennomglødet og forkullet. For å slokke milen ble det kastet på mer jord. Når milen var blitt kald kunne trekull tas ut. En mile kunne være ca 10 -20 meter i dia-meter og 1-3 meter høy. LFM

 

Sportsfiskere langs Sandviksvassdraget. I
Sportsfiskere langs Sandviksvassdraget. I 1855 ble det fra “Departementet for det Indre” satt i gang tiltak for å bøte på en markant nedgang i laksebestanden i elvene. Det ble etablert klekkerier ved mange av de lakseførende elvene. I 1857 sto Klek-keriet på Hamang klart. Klekkeriet var ett av tre langs Sandviks-elva. Tidligere var det mest laks som ble klekket ut, i dag er det halvparten laks og sjøørret, til sammen ca 400 000 yngel. I de senere år har stangfiske etter sjøørret tatt seg markert opp i Oslo- fjorden. Slik kan vi hele året nyte godt av fisken som er blitt klekket på Hamang og har vokst opp i Sandviksvassdraget. MM

Wøyen gård fikk i 1758 kongelig privilegium for å drive teglverk på eiendommen, og ”ingen annen måtte anlegge teglverk i 1,5 mils omkrets i 4 år”. Teglverket ble drevet i over 100 år, og leverte et betydelig kvantum murstein og takstein. På Grini i østre Bærum anla Peder Anker rundt 1790 et teglverk for hovedsakelig å produsere mur - og takstein til Bogstad gård. I 1876 ble teglverket avløst av et nytt og moderne med egen vannturbin. Teglverket ble nedlagt i 1902. Trebygningen nord for Grinidammen, ”Verket”, tjente som bolig for arbeiderne på teglverket.

Ringvoll teglverk ble anlagt ved Vøyenenga og Brambani anla tegl- og taksteinsfabrikk i Sandvika. Pottemakeriet Løkeberg Lervarefabrikk ble etablert på Nedre Løkeberg gård på slutten av 1800-tallet med leiruttak øst for gården. Ingen av teglverkene er bevart.

Fra begynnelsen av 1600-tallet fikk bøndene et krav fra kongen om å skaffe kull til Bærums Verk. Jernverket trengte store mengder trekull til driften av masovnene.

I 1779 ble det registrert at totalt 247 gårder i Bærum, Asker, Hole og Ringerike leverte trekull til verket. Kullet ble brent i miler, som måtte plasseres med tilgang både på jord og vann. Vi finner i dag rester etter slike kullmiler, som kalles ”kølabonner”, i store deler av Bærumsmarka. Kullbrenningen i Lommedalen tok slutt i 1946 etter ca 350 år. På slutten var brenningen modernisert med bruk av stålmile.

Saltvannsfiske ble i lang tid drevet som selvstendig næringsvei av fiskere bosatt langs fjorden. Laksefiske i Sandvikselva og i fjorden ved Sandvika har lang historie. På Hamang ligger ”Klekkeriet” fra 1857 som er Norges eldste klekkeri i drift. Det har også vært fanget ål i Sandviksvassdraget.

I Engervannsoset finner vi ennå pæler etter et forsøk på å drive fiskeoppdrett i Engervannet på slutten av 1800-tallet.

Kvernhuset ved Wøyen mølle sto tidligere ved Øverland. Bekkekvernen skal være bygget på slutten av 1700-tallet og er fra Valle i Setesdal. BB
Kvernhuset ved Wøyen mølle sto tidligere ved Øverland. Bekkekvernen skal være bygget på slutten av 1700-tallet og er fra Valle i Setesdal. BB

 

Albert Olsens smie
Albert Olsens smie, lås og sykkelverksted var en familiebedrift i tre generasjoner. Smia ble nedlagt før 2. verdenskrig, mens verkstedet var i drift til 1996. Verkstedet er bevart med alt det gamle utstyret fra 1890-årene intakt. Albert Olsen (1872-1939) var en ivrig fisker og engasjert i arbeidet med fiskekultivering i Sandvikselven. LFM

Maling av korn ble fra gammelt av utført på mindre bekkekverner. Kvernhuset som står ved Wøyen mølle gir et bilde av hvordan man malte kornet i gammel tid. I bekken som renner fra Stovivannet er det registrert fem fundamenter etter bekkekverner i tillegg til at det er funnet kvernsteiner. På Haga finnes deler av grunnmuren til en kvern.

Fra 1800-tallet ble maling av korn i det vesentligste utført på de større bygdemøllene på Jonsrud, Bærums Verk, Wøyen, Jar og Lysaker. Lysaker mølle og sag lå ved det nederste fossefallet i elva, også omtalt som Sagfossen. På Jar finnes tufter både etter mølle og sag. Det har stått to møller her, nevnt allerede på 1600-tallet. Den ene brant ned i 1807, den andre ble revet 1860. Ved Grinidammen var det også sag og mølle. I 1916 ble mølla ombygget til kraftstasjon for å skaffe elektrisitet til Fossum Bruk. Kraftstasjonen ble nedlagt ca 1950.

Navnet Mølladammen i Lommedalen bærer historien om mølla som lå der skolen ligger i dag. Damanlegget finnes fortsatt. Mølla var i drift frem til første verdenskrig. Mølleren bodde på Møllaplassen som ligger på andre siden av Lommedalsveien.

Navnet Smedstad på Skui viser til at det har vært smie her. Smiene ble lokalisert til vassdragene fordi de var avhengige av vann til kjøling og til drivreimer.

Fra den tidlige industrien er Albert Olsens smie, lås og sykkelverksted i Bjørnegårdsvingen. Den eldste delen er fra 1896. Smia fikk kraft fra en selvlaget turbin i Sandvikselven. Olsen var en lokal ”tusenkunstner”. Verkstedene er de eneste som står igjen av den gamle småindustrien langs elva.

Jernverk

Bærums Verk er vår eldste industribedrift. Virksomheten startet opp på begynnelsen av 1600-tallet og har spilt en betydelig rolle i Bærums historie. Til å begynne med ble jernmalmen utvunnet fra gruver i distriktet. De første malmfunnene ble kjørt til Christiania og smeltet i jernhytter langs Akerselva. I 1610 bygget kongens bergverksmann Paul Smelter en jernhytte i Bærum, trolig på Wøyen eller Økri.

Jernovnene
Jernovnene var til å begynne med svært kostbare. På 1800-tallet ble de billigere og etterhvert allemannseie. Ovnene var et stort fremskritt for å holde varmen i vinterkulda. Denne etasjeovnen står på Wøyen gård. BB

 

Bærums Verk
På Bærums Verk ble trolig Norges første masovn for smelting av jern bygget rundt 1620. Den “moderne” teknologien gjorde det mulig å bruke flere typer jernmalm og jernet ble lettere å støpe. Maleri av C.F. Lorentzen. BB

 

Løkke bro
Løkke bro ble støpt på Bærums Verk i 1829. Broen inngikk tidligere i hovedveiforbindelsen gjennom Sandvika, men ble flyttet da veistandarden ble oppgradert i 1978. Den fredete Fostveit bro ved Tvede-strand er en kopi av Løkke bro og ble støpt ved Næs Jernverk i 1837. LFM

Jernverksdriften flyttet senere til Bærums Verk der forholdene ved elva var gunstige. Masovnen som ble bygget i 1621 innledet en ny epoke, og ble brukt hovedsakelig til produksjon av kanonkuler. Fra 1640 fikk man malm fra gruver ved Arendal. Malmen ble fraktet sjøveien til Sandvika, registrert av malmskriveren og kjørt med hest og kjerre opp til Verket.

Familien Krefting overtok senere jernverket og drev det i over 100 år. Anna Krefting hadde ansvaret i 54 år. På hennes tid ble jernverket regnet som det største i Norge. I 1773 overtok den 18-årige Conrad Clausen driften av Bærums Jernverk og utvidet med Fossum Jernverk. Han innførte nye driftsformer, noe som blant annet førte til at masovnen kunne brenne hele året. Verket skiftet eiere flere ganger før Peder Anker overtok i 1791.

Produksjonen har blant annet omfattet ovner, redskaper, kanonkuler og spiker. Større elementer som balkonger var også en del av utvalget. Løkke bro i Sandvika er støpt på Bærums Verk i 1829.

Fossum Jernverk var en filial av Bærums Verk, forbundet med Ankerveien. På Bærumssiden av Lysakerelva lå en stangjernshammer som det ikke finnes synlige rester av i dag. På Oslosiden finnes fortsatt rester etter en masovn og slagghauger.

Jernverkene hadde gode tider fram til 1860. Etter dette ble konkurransen særlig stor fra England, noe som førte til at norsk jern ikke lenger kunne konkurrere verken i pris eller kvalitet. Bærums Verk gikk en periode over fra å være jernverk til å bli støperi og mekanisk verksted, der også sagbruk og høvleri ble en viktig side av virksomheten.

I fossen Spikerbrukfallet i Lomma lå spikerhammeren, en vannhjulsdrevet hammer for utsmiing av spiker. Rundt 1840 produserte den 1-3 mill. spiker årlig. Spikerbrukhammeren ble nedlagt på 1880-tallet. Spikerbrukfallet kraftstasjon ble oppført på stedet i 1914 og var starten til Bærums Verk Elektrisitetsverk.

Glassverk

På Høvikstranda ble det bygget en glasshytte i 1855. Der ble det først produsert glass til flasker og krukker. Høvik Verk ble etter hvert overtatt av AS Christiania Glasmagasin og fikk et større produktutvalg med alle slags drikkeglass, karafler, vaser, mugger, stettefat osv. Glassproduksjonen omfattet etter hvert også belysnings-glass, og dessuten begynte man å fremstille klunkeflasker og lommelerker, beregnet på en dram i ”ny og ne”.

Flasker produsert på Høvik Verk
Flasker produsert på Høvik Verk i den tidligste perioden. Flaskene ble funnet i for-bindelse med utbyggingen av Veritasanlegget. Glasset ble produsert i glasshytter, hvor sand ble smeltet under høy temperatur. BB

Etter at glassproduksjonen ble nedlagt i 1933 konsentrerte man produksjonen om lamper. Høvik Lys ble etablert, og skulle etterhvert bli en anerkjent lampeprodusent. Rådhuset i Sandvika har flere lamper som er spesialdesignet og laget på Høvik Verk. I 1947 startet produksjon av kontorinnredning og stålvarer.

Lampe Høvik verk
I 1880-årene var Høvik Verk det eneste glassverket her i landet som laget belysningsglass. I 1888 begynte man fremstillingen av de hvite lampekuplene, beregnet til hengelamper, som skulle vise seg å bli svært populære. Lampene ble brukt i nesten hvert eneste hjem landet over. Bildet viser en bordlampe med hvit glass- kuppel. BB

 

Arbeidsstokken på Høvik Verk 1929.
Arbeidsstokken på Høvik Verk 1929. Rundt 1910 var glassverket Bærums nest største bedrift med mellom 200 og 300 ansatte. BB

All produksjon på Høvik verk ble lagt ned i 1971.

Skogsdrift og sagbruk

Bærum har fra gammel tid vært en skogbygd. Trevirke ble benyttet til husbygging og oppvarming, til kalkovnene og jernproduksjonen. Fra 1530-årene ble oppgangssaga kjent i Norge, og det gikk ikke lang tid før sagbruk ble vanlig i alle vassdragene.

Tømmerkjøring med hest vinterstid. Tømmeret ble kjørt fra hogstplass til elvene. BB
Tømmerkjøring med hest vinterstid. Tømmeret ble kjørt fra hogstplass til elvene. BB

 

Tømmerfløting på Isielva
Tømmerfløting på Isielva. En tømmer-vase har satt seg fast i elveløpet. BB

 

Dykdalbene i Bogstadvann er
Dykdalbene i Bogstadvann er spor etter tømmerfløtingen. Dykdalbenes funksjon var å være feste for tømmerlensene slik at tømmeret ikke fløt inntil land eller satte seg fast i grunner. Fløtingen i vassdraget opphørte tidlig på 1960-tallet. ASB

Fra 1660-årene ble det restriksjoner på sagbrukene, noe som antakelig skyldtes frykt for uthugging av skogen. Trelasthandel med utlandet ble et privilegium for byborgere, og senere et monopol for enkelte. Monopolet la grunnlaget for kjøpmannsaristokratiet utover i 1700-årene. I Bærum ble det eierne av følgende sager som nøt godt av privilegiene: Wøyen, Vigfoss (ved Mølladammen), Jonsrud, Grini, Fossum, Jar og Lysaker. Øvrige sager i distriktet kunne bare skjære til eget bruk. På slutten av 1800-tallet kom dampsagene.

Fra hogstplass til sagbruk kunne avstanden være opptil femten mil. Tømmeret ble fløtet på elvene i vårflommen. Fløtingen var et tungt og til tider svært farlig arbeid.

Vi har flere sagbruksminner i vassdragene. Isi sag ved Brubråtbekken var opprinnelig en oppgangssag. Senere ble den flyttet, modernisert og drevet med dampkraft.

Opp gjennom tidene har det vært mange sager på Fossum. Den første oppgangssaga lå trolig ved Osdammen rundt 1550-tallet. Omkring 1800 eide Peder Anker (på Bogstad) hele syv sager langs Lysakerelva. Sagene lå samlet nedenfor Hammardammen i 1888. Ved dammen finnes luke etter inntak av tømmer. Sagbruket ble modernisert og utvidet flere ganger. I 1960-årene ble sagbruket flyttet opp til Bogstadvannet.

En stor del av næringsvirksomheten i Lommedalen var, ved siden av landbruket, tilknyttet skogsdriften. Det finnes ennå kulturmiljøer som vitner om de mange små, allsidige bedriftene i dalen. Sagbruk i Lommedalen som er omtalt i bygdeboka, er sagene på Vigfoss, Jonsrud, Vensås, Åmot og Guriby. I tillegg var det mindre sager tilknyttet de fleste gårdene. På Jonsrud har det vært drevet sagbruk siden 1636. Senere ble Lommedalen Kasse- og Trævarefabrikk etablert her. Kassefabrikken fremstilte kasser, vinterkjøretøyer og ski, senere også dører, vinduer, trapper og kjøkkeninnredninger. På 1970-tallet ble produksjonen innstilt.

Guribysaga i Lommedalen ble bygd i 1850-årene med en oppgangssag til sommerbruk. Senere ble en dampsag installert, og i 1926 et moderne høvleri med eget turbinanlegg. I 1963 ble et nytt sagbruk med elektrisk maskineri oppført til erstatning for den gamle dampsagen. Ordinær drift ble innstilt i 1986. Guribysaga står i dag som et godt eksempel på sagbruksdrift opp gjennom tidene, med intakte bygninger, maskineri og demning.

I 1905 startet dreieverkstedet Fossli Skaftefabrikk. Fabrikken fremstilte skaft til økser, hakker, slegger og hammere, samt sparker, kjelker og ski. Rundt 1938 var 6 personer ansatt og produksjonen var på ca 10.000 dusin skaft i året. Bedriften ble nedlagt 1966.

Bonna-Ski startet opp i 1939 under navnet Lommedalen Skifabrikk. Det ble produsert fjellski, tur- og langrennsski, hopp og slalåmski. Først i heltre, så laminerte treski og endelig glassfiberski. Produksjonen ble i 1971 lagt ned og flyttet ut av Bærum.

Snarøens Høvleri og Sagbruk var i drift fra 1869 til 1907. I en periode var bedriften Bærums største arbeidsplass med nærmere 300 ansatte. Det ble produsert høvlet ”glattkant” og kassebord som ble eksportert til England, Frankrike, Australia, Argentina og andre oversjøiske havner. Maskinene ble drevet av dampkraft. Råmaterialene kom i slepebåter. I dag er området bygd ut med boliger. De eneste minnene vi finner etter bruket er i veinavn, som Bruksveien og Fürstveien.

Fabrikker

Under den industrielle revolusjonen i siste halvdel av 1800-tallet ble det etablert mange fabrikker i Bærum, spesielt i Sandvika og på Lysaker. I Sandvika grunnla Caspar Donato Brambani både kalkfabrikk, kjemisk fabrikk og blikkfabrikk. På Lysaker fantes blant annet Lysaker Kjemiske fabrikk, som produserte svovelsyre, og Barnengen, som produserte hygieniske og kosmetiske produkter.

Med tilgang på kraft fra elvene ble det etablert to papirfabrikker. Granfoss Brug Ltd ble anlagt i 1869 ved Fåbrofossen og var en betydelig cellulose- og papirfabrikk med 150 ansatte. Hovedproduktet var toalettpapir og tørkeruller. I startfasen ble tømmeret fløtet fra Bogstad ned Lysakerelva. Granfoss fikk bygget eget sidespor til jernbanen for frakt med toget. Bruket ble drevet av vannkraft og senere dampmaskiner.

Granfoss Papirfabrikker
Granfoss Papirfabrikker, fotografert av Anders Beer Wilse. Wilse var en pionér på landskaps- fotografiets område i Norge. Han bodde på Jar, og var initiativtaker til å opparbeide et parkanlegg langs Lysakerelva. Wilse har fått en vei på Jar oppkalt etter seg. Foto: A.B. Wilse/ Oslo Museum.

Hamang Papirfabrikk A/S ble grunnlagt i 1906 ved Sandvikselva. Bedriften produserte finere papir-kvaliteter for boktrykk og skrivepapir i tillegg til pergoloidpapir for pakking av smør og fetevarer. Under krigen ble det produsert seddelpapir på Hamang Papirfabrikk. Sedlene gikk under navnene “quislinger” og “uslinger”. Fabrikken hadde eget sidespor til jernbanen for frakt. Bedriften var i sin tid den største arbeidsplassen i Sandvika med opptil 270 ansatte.

Begge papirfabrikkene ble nedlagt i 1981, og lokalene omgjort til næringsarealer.

Victoria linoleumsfabrikk i Sandvika ble oppført i 1898, egen kontorbygning ble tilbygget i 1912. Victoria var landets eneste linoleumsfabrikk. Bedriften beskjeftiget på slutten av 1930-tallet 30 ansatte. Etter at kunstproduktet PVC (vinyl) ble introdusert rundt 1960 sank produksjonen. I 1968 stengte fabrikken. Bygningene ble revet i 2006.

Victoria Linoleumsfabrikk i Sandvika. På stedet er det i dag oppført boligbygg under navnet Victoriagården. BB
Victoria Linoleumsfabrikk i Sandvika. På stedet er det i dag oppført boligbygg under navnet Victoriagården. BB

Radiofabrikken Radionette AS startet sin virksomhet i Oslo i 1927, og er spesielt kjent for sin suksessmodell Kurér. Radiofabrikken produserte også båndopptagere, stereo- og høyttaleranlegg og TV-apparater. Produksjonshallen i Sandvika sto ferdig oppført i 1968, tegnet av arkitekt Guttorm Bruskeland. Bygningens skalltakkonstruksjon vakte i sin tid oppsikt for sin store spennvidde. I 1972 ble selskapet overtatt av Tandbergs Radiofabrikk og samme år kom produksjonen av farge-tv i gang for fullt. Sterk konkurranse fra utlandet førte til at virksomheten ble nedlagt i 1978.

Radionettebygget.
Radionettebygget. Nå er bygget en del av Sandvika storsenter. BB

Vannverk

I 1897 bygget Brambani vannledning fra Stovivannet til sine bedrifter i Sandvika. Før dette hentet man drikkevann fra to brønner i Sandvika. Etterhvert overtok Bærum kommune det private vannverket og oppførte da trolig Silhuset ved Stovivann, Bærums første vannverksbygning. Inne i bygningen finnes flere støpte kummer med siler laget av trerammer med netting. Silhuset brukes ikke lenger som vannverk, men huset ble restaurert i 2003.

Østernvann
Østernvann var tidligere drikkevannskilde for Bærum. Idag er det flere fine badeplasser langs vannet. ASB

Flere av vannene innover i Marka er demmet opp og har vært eller er del av drikkevannsforsyningen til kommunen.

Silhuset
Fra Silhuset ved Stovivann. Elever fra Nesbru videregående skole satte i stand huset i 2003. GM

Handel, håndverk og kontor

På 1800-tallet ble små håndverks- og husflidsbedrifter etablert. Det fantes spesialiserte håndverk som garvere, bøkkere (tønnemakere), salmakere, pottemakere og gjørtlere (arbeidet med messing), i tillegg til smeder, hjulmakere, skreddere og skomakere.

Tjernsmyr Landhandleri
Tjernsmyr Landhandleri i Professor Kohts vei ble etablert 1912. Butikken lå i første etasje, med boligdel over, noe som var vanlig på denne tiden. Bygningen ble revet i 1986. BB

Etter at handelsrestriksjonene ble opphevet rundt 1850 økte antallet landhandlere i Bærum sterkt. Varespekteret var først bredt, siden spesialisert. Den første spesialforretningen i Bærum var en klesforretning som kom i 1897 i Sandvika.

I lokalsentrene som vokste fram rundt jernbanestasjonene oppstod sentrumsbebyggelse med forretninger, kontorer og leiligheter i samme bygg. Forretningsdrivende og håndverkere slo seg også ned langs hovedveiene i kombinerte bolig- og forretningshus. I Sandvika ble handel og håndverksbedrifter etablert langs innfartsveiene og på Løkketangen.

Handelsstedet Bærums Verk
Handelsstedet Bærums Verk, tegnet av Niels Torp arkitekter. Statens byggeskikkpris ble tildelt arkitekt og byggherre for prosjektet i 1988. GM

Dagligvareforretninger ble etablert i boligområdene. Butikkene lå i første etasje, vanligvis med boliger i etasjen over. Fagertun (Østre Bærums Kooperative Selskap) ble bygget som butikk, men ble i 1902 brukt som skole for barna på Egne Hjem.

Eiksmarka senter åpnet i 1953 og er kjent som det første kjøpesenteret i Norge. Etter hvert kom flere kjøpesentre, som Østerås og Rykkinn. Utover på 1980-tallet ble Bærums Verk gjort om til handelssenter og Bekkestua utviklet seg til et større handelssenter i østre Bærum. I 1993 ble første trinn av Storsenteret i Sandvika bygget, tegnet av arkitektene Aakerøy og Moe.

I 1933 flyttet skipsreder Klaveness inn i sin karakteristiske sirkelrunde kontorbygning på Lysaker. Bygget er tegnet av arkitekt Magnus Poulsson i en nøktern internasjonal, funksjonalistisk stil. Av de rene kontorbyggene er Klavenessbygget et av de første i Bærum.

Tilbakegangen for industrien på 1960- og 70-tallet falt sammen med økende behov for kontorlokaler og handelsvirksomhet. De gamle fabrikklokalene fikk ny bruk. På Høvik Verk etablerte Det Norske Veritas sitt nye hovedkvarter.

Sandvika Storsenter fra 2007
Bildet viser utvidelsen av Sandvika Storsenter fra 2007, tegnet av Hille Melbye arkitekter. Senteret har 190 butikker, ca 25 000 besøkende pr dag, og regnes som Norges største kjøpesenter. ASB

Kontorbebyggelsen preget etterhvert Lysaker, Sandvika og korridoren langs E 18.

Nyere næringsområder

På 1970-tallet ble nye områder lagt ut til industri: Østerndalen i østre del av kommunen og Rud og Vøyenenga i vestre del. Transporten på hovedveiene la premissene for lokalisering, i motsetning til hundre år tidligere da lokalisering ved elvene og jernbanen var en forutsetning.

Klaveness kontorbygg
Klaveness kontorbygg på Lysaker, tegnet av Magnus Poulsson. Bygget viser funksjonalismens sans for rene, geometriske former. Inngangspartiet er markert med et relieff inspirert av nasjonalromantikken. BB

Deler av det tidligere flyplassområdet på Fornebu er blitt utbyggingsområde for næring. Her er det et mål å etablere ca 15 000 arbeidsplasser innenfor offentlig og privat sektor.

Fornebu-området bygges ut etter en visjon om samspill mellom boliger, næring og rekreasjon, og med et høyt ambisjonsnivå både når det gjelder arkitektur, uteområder og kunst.

Det Norske Veritas hovedkontor
Det Norske Veritas hovedkontor på Høvik Verk. Kontoranlegget er bygget i flere trinn, tegnet av Lund+Slaatto arkitekter. Bildet viser bygge-trinn 1 fra 1973 med fabrikkbygningene til det gamle glassverket til høyre. GM

 

Statoils nye regionkontor
Statoils nye regionkontor på Fornebu er et kontorbygg med 2500 arbeidsplasser. Bygget består av fem lameller sammensatt som en romlig skulptur. Hver lamell har tre etasjer. Tegnet av a-lab arkitekter. ASB

Rik på historie

Rik på historie