Bærums rike naturressurser, fruktbare jordsmonn og beliggenheten ved fjorden la grunnen for tidlig bosetting.
Våre forfedres virksomhet har etterlatt seg mange spor. Kommunen har Akershus’ mest interessante helleristningsfelt, flere gravhauger og gravrøyser, fossile åkre, to vakre middelalderkirker og flere gamle automatisk fredete veifar. Det er gjort interessante funn av rester etter boplasser, redskaper og smykker helt tilbake til steinalderen. I Kolsåsmassivet er det registrert fire bygdeborger.
Landskapsmessig er Bærum en variert kommune bestående av skjærgård, landbruks- og skogsarealer. Området har en spennende geologi, som del av det geologiske Oslo-feltet, hvor kambrium-silurbergartene preger området. Etter siste istid for omlag 10 000 år siden har isen trukket seg tilbake. Landhevingen har medvirket til at kystsonen har flyttet seg. På sitt maksimale lå den marine grensen 220 m høyre enn i dag. For 7000 år siden lå strandlinjen ca. 60 meter over dagens nivå. I varmere tidsepoker la isen igjen israndavsetninger som ligner morener. Spor etter slike avsetninger kan man se vest for Skytterkollen og mellom Ringi og Tanum.
I eldre steinalder gikk det en fjord opp mot Wøyen og Rykkinn. Det er gjennomført få arkeologiske undersøkelser som kan kaste lys over Bærum i denne perioden. Funnene består stort sett av gjenstander som er levert inn i forbindelse med jordbruk eller husbygging; blant annet trinnøkser på Tokerud, Nordre Haug, ved Sandvika og Bærums Verk. I Jar-området er det funnet en øks og enkle hakker.
Yngre steinalder var en tid med store endringer. Steinaldermennesket levde av jakt og fiske, og først mot slutten av perioden gikk man over til jordbruk. For omlag 4700 år siden lå det en liten steinalderboplass vest for Sandvika. Boplassen lå den gang like ved sjøkanten, og funn tyder på at det ble laget pilspisser av skifer her. Ved Wøyen har arkeologene gjort et sjeldent funn av traktbegerkeramikk som indikerer at Wøyen er et område hvor jordbruket ble tidlig innført. Jordmassene keramikkskårene ble funnet i ble datert til 3700 f.Kr.
I bronsealderen ble jordbruket vanlig i Akershus. Bronsealdermenneskene har etterlatt seg flere spor, blant annet gravrøyser og helleristninger. De mest iøyenfallende er de fem røysene på Risfjellet. De ligger med flott utsikt ved en gammel ferdselsåre over til Holsfjorden. Størrelsen på røysene tyder på at høvdinger eller storfolk kan ha vært begravet her. Arkeologene har en teori om at bronsealderrøysene ble lagt ved veifar eller nær kysten, slik at reisende kunne se dem, og slik bidra til de dødes ettermæle eller beskytte dem som reiste. I bronsealderen gikk menneskene over fra å lage verktøy av stein til å lage dem av bronse. Bronse er en blanding av kobber og tinn, og var svært kostbart. Metallet bidro til samfunnsendring og større skille mellom fattig og rik. De første bronsegjenstandene kom fra utlandet, men etter hvert lærte folk i Norge seg å smelte bronse selv. Det har hittil vært gjort svært få funn av bronsegjenstander i Akershus. Et funn som utpeker seg er bronsesmykkene fra Hamang. Et annet spennende funn er fra en gravrøys på Jong. Gravrøysen inneholdt spor etter to graver. I det ene gravkammeret lå det en urne med beinrester etter den avdøde. Beinanalyser viser at det har vært en voksen person på 40-50 år. Det ble ellers funnet en rakekniv og en helleristningsstein hvor to fotsåler var risset inn. På Dalbo ligger det mest interessante helleristningsfeltet i Akershus. Feltet er lite i nordisk målestokk, men meget spennende ettersom det her er ristninger av omkring 40 skip. Ristningene viser utviklingen av skip og én av dem viser en robåt. Ristning av skip kan tolkes som et symbol på reise i dette og neste liv, eller som tegn på makt og prestisje.Helleristninger og skålgropfelt finnes også på Gjettum, ved Bjerkelunden, Valler og i Lommedalen. Dateringene av ristningene kan strekke seg fra bronsealder og til jernalder.
På Wøyen er restene etter flere hus fra eldre jernalder gravd ut. Dette kan være spor etter de eldste bygningene i kommunen. Det er også funnet bosettingsspor fra eldre jernalder på Gjønnes. I kommunen finnes flere gravhauger fra yngre jernalder. Gravhaugene på Tanum er de mest kjente, men det er også jernalderrøyser på Kalvøya og Høvikodden. Rundt Kolsåstoppen ligger det fire bygdeborger som antas å være fra folkevandringstiden.
Vikingtiden regnes ikke som en egen historisk tidsepoke, men er siste del av jernalderen. Nordiske vikinger reiste på plyndringstokter og handelsferder. På sine ferder grunnla de også nye byer og riker. I vikingtiden samles Danmark, Sverige og Norge til hvert sitt land. Middelalder (1030 -1537)De hvitkalkede kirkene på Tanum og Haslum gir en god indikasjon på at Bærum produserte murkalk på 1100-tallet, selv om det ennå ikke er funnet rester etter kalkovner fra middelalderen her.
De første dokumenterte kalkleveransene man kjenner til fra kommunen ble gjort i 1528. Kalken ble ikke bare brukt lokalt, men også i Oslo-området og sørover langs kysten. Store byggeprosjekter som kirker, klostre og Akershus festning hadde behov for kalk. Kalken ble skipet ut fra Sandvika og Slependen. De fleste kulturminnene fra vår eldste historie finner vi langs de gamle ferdselsårene som gikk ”beneste” veien mellom gårdstunene og til de to middelalderkirkene Tanum og Haslum. Mange middelalderveier er fortsatt i bruk. Tanum kirkeveier tilhører et av de eldste veisystemene og er derfor automatisk fredet. Spesielt verdifull er veiens beliggenhet i kulturlandskapet. Deler av kjøreveien er flere ganger blitt utbedret og fornyet, blant annet av Peder Anker på slutten av 1700-tallet. Vi kan likevel gå ut fra at vesentlige deler av veien går i den opprinnelige traséen.I 1997 ble det merket en pilegrimsled fra Oslo via Bønsnes og til Trond-heim. Anledningen var Trondheims tusenårsjubileum. Leden følger de vanligste ferdselsårene fra middel-alderen, og er en vei som man tror pilegrimene kan ha vandret.
De hvitkalkede kirkene på Tanum og Haslum gir en god indikasjon på at Bærum produserte murkalk på 1100-tallet, selv om det ennå ikke er funnet rester etter kalkovner fra middelalderen her.
De første dokumenterte kalkleveransene man kjenner til fra kommunen ble gjort i 1528. Kalken ble ikke bare brukt lokalt, men også i Oslo-området og sørover langs kysten. Store byggeprosjekter som kirker, klostre og Akershus festning hadde behov for kalk. Kalken ble skipet ut fra Sandvika og Slependen.
De fleste kulturminnene fra vår eldste historie finner vi langs de gamle ferdselsårene som gikk ”beneste” veien mellom gårdstunene og til de to middelalderkirkene Tanum og Haslum. Mange middelalderveier er fortsatt i bruk.
Tanum kirkeveier tilhører et av de eldste veisystemene og er derfor automatisk fredet. Spesielt verdifull er veiens beliggenhet i kulturlandskapet. Deler av kjøreveien er flere ganger blitt utbedret og fornyet, blant annet av Peder Anker på slutten av 1700-tallet. Vi kan likevel gå ut fra at vesentlige deler av veien går i den opprinnelige traséen.
I 1997 ble det merket en pilegrimsled fra Oslo via Bønsnes og til Trondheim. Anledningen var Trondheims tusenårsjubileum. Leden følger de vanligste ferdselsårene fra middel-alderen, og er en vei som man tror pilegrimene kan ha vandret.
I Bærum går leden fra Lysaker forbi Haslum kirke, gjennom Lommedalen og Krokskogen. Middelalderen regnes frem til
reformasjonen i 1537.