I dansketiden ble Norge trukket inn i kriger mot Sverige. Norge var nøytralt under 1. verdenskrig, men ble sterkt involvert i 2. verdenskrig.
Bygdeborgene er vanligvis tolket som forsvarsanlegg. Andre mulige tolkninger er at de kan ha vært brukt seremonielt eller at de har vært brukt som utkikksposter. Bygdeborgene ligger på markerte høyder og koller i terrenget, med bratte skrenter på flere kanter, slik at de bare var tilgjengelige fra en side. Der de var lettest å komme til ble det bygget murer som ble forsterket av trekonstruksjoner (palisader). Bygdeborgene antas å være fra jernalderen.
Bærums fire bygdeborger ligger på Kolsås, og er kjent under navnene Gråmagan, Tyvenborn, Kløverkollen og Levrekollen. En mulig bygdeborg er også Skuta ved Brunkollen.
I nærheten av bygdeborgene var det plassert varder som skulle tennes når innbyggerne hadde mistanke om at angrep utenfra truet bygda. På Kolsåstoppen finnes et vardested. Man antar at bygdeborger og varder kan ha fungert sammen i en varslings- eller forsvarsmessig enhet. I Skandinavia ble vardevarsling trolig benyttet i eldre jernalder, men kan ha vært i bruk tidligere.
I år 1200 planla kong Sverre et slag mot baglerne i Bjørvika. Før slaget samrådde han seg med bondehæren på Engervannsisen. Veinavnet Sverrestien i Sandviksåsen er knyttet til denne begivenheten.
I 1716 ble det tent en varslingskjede fra svenskegrensen til Akershus festning. Etter at den svenske kongen Karl XII hadde tapt for østersjøprovinsene i den store nordiske krig, prøvde han i to felttog å erobre Norge. Under hans ledelse slo 300 fiendtlige soldater leir i Bærum Jernverks område. Lokalbefolkningen ga svenskene motstand med geværer utlånt av verkseier Anna Krefting. En liten myr i østenden av Østernvann har fått navnet ”Svenskehølet” etter at bærumsbønder gjemte seg der i frykt for fienden.
Bærum ble involvert i 2. verdenskrig da Norge ble okkupert natt til 9. april 1940. Beboerne på Langodden opplevde ved åttetiden om morgenen at vinduene ble knust av det voldsomme lufttrykket fra tyske bomber som eksploderte i Koksabukten 3-400 meter unna. De tyske troppestyrkene ankom Fornebu utover dagen, okkuperte flyplassen, overtok alle offentlige bygninger i Oslo og flere skoler i Bærum. 10. april evakuerte Oslos befolkning på grunn av bombetrusler. De som flyktet til vestre Bærum reiste fra asken til ilden. De første trefningene mellom nordmenn og tyskere fant sted på Smestad ved Skui 11. april og en norsk vaktmann ble drept. Tyskerne beskjøt Skui skole og i løpet av dagen var ytterligere tre nordmenn skutt. Kampene fortsatte i området Ullbråten, Brenna og Skoglund før fienden forflyttet seg videre til Ringerike. Det norske forsvaret ble raskt nedkjempet og landets militære ledelse flyktet til Storbritannia, hvor forsvaret ble gjenoppbygget.
Tyskerne annekterte offentlige bygninger i Bærum, blant dem mange skoler. Godthaab rekonvalesentsenter ble annektert i 1942 for Lebensborn, Norwegische Abteilung. Lebensborn var en nazistisk velferdsorganisasjon for ugifte mødre som hadde barn med tyske soldater. Fødehjemmene skulle bidra til en trygg oppvekst for ariske barn, slik at den ariske rasen fremsto mest mulig fulltallig og ren.
Wøyen guttehjem ble rekvirert og måtte fraflyttes i 1944 da 150 mann fra Arbeidstjenesten skulle innkvarteres der. Jarhuset var forsyningskontor for rasjoneringskort. Boliger ble annektert, blant annet på Langodden som var nær flyplassen. I tillegg tok tyskerne gårder som Ringstabekk og Skallum. Skallum ble åstedet for dramatiske hendelser i frigjøringsdagene våren 1945 da norske Milorgjegere inntok gården. Justisminister Sverre Riisnæs overga seg, mens politiminister Jonas Lie og statspolitisjef Henrik Rogstad ble funnet døde.
Tyskerne oppførte flere bunkere og forsvarsstillinger på Fornebu og Snarøya. Flere av disse eksisterer fortsatt. På Langodden hadde tyskerne huler og tunneler til bruk som ammunisjonslager eller tilfluktsrom, og de hadde forsvarsstillinger i Holteskogen, luftvernskyts på Ringstabekk, ammunisjonslager i Stubberud naturreservat ved Nordhaug og kjøretøylager på Øverland gård.
Ved Store Stabekk gård lå ett av Oslo-områdets fire store luftvernbatterier ”Grossbatterie Bertha”. Rikskommisær Terboven, som bodde på Skaugum, satte opp en tømmerhytte på Båtstøstranden på Høvik. Hytta er tatt ned, men grunnmurene står fortsatt.
Milorg var en del av den norske motstandsbevegelsen. I Oslo- og Bærumsområdet trente milorgkarene i Marka. Mange hytter og seterbuer ble brukt til illegal virksomhet og til møtesteder for ”gutta på skauen”. Milorgkarene drev sabotasje mot virksomheter som kunne tjene tyske interesser, bl.a. Høvik skole, Lysaker stasjon og Brødrene Christiansens Verksted og Bensinstasjon i Sandvika. Det var ni illegale radiostasjoner i Bærum. De ble stadig flyttet for ikke å bli peilet inn og tatt. Mot slutten av 1944 og vårparten 1945 var det mange flyslipp i Marka for å skaffe proviant og våpen til motstandsbevegelsen.
Et av slippstedene var på Kryssbymyra mellom Aurevann og Setervann. Mange hytter og seterbuer i Marka ble brukt i illegal virksomhet.
Ila landsfengsel for kvinner ble bygget i perioden 1937-1939, og tyskerne tok det i bruk som konsentrasjonsleir i 1941.
Grini fangeleir var den største leiren for politiske fanger i Norge. Til sammen satt 19 788 menn og kvinner som politiske fanger på Grini i kortere eller lenger tid. Av disse ble åtte henrettet på Grini og 3402 ble deportert til fengsler og konsentrasjonsleire i tyskokkuperte områder. De senere statsministrene Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli var blant mange kjente nordmenn som satt fengslet på Grini. Rundt fengselsbygningen ble det oppført en ”brakkeby” med over 30 brakker for innkvartering, verksteder, sykesaler osv. Den indre leiren var omgitt av vakttårn, høye elektriske gjerder og piggtråd. I den ytre leiren hadde den tyske administrasjonen tilhold, delvis i personalboliger oppført for kvinnefengslet og delvis i egne brakker. Til den ytre leiren hørte småbrukene rundt Ila som sammen med Nordli gård ble rekvirert av tyskerne. Her hadde mange fanger sitt daglige arbeid. Veien til fangenes utekommandoer fikk navnet Fangeveien. På Oksenøen gartneri opprettet tyskerne en underavdeling til Grini.
Etter at freden kom 8. mai 1945 ble fangeleiren tatt i bruk som fengsel for landssvikere og omdøpt til Ilebu fengsel. På det meste satt det 3400 fanger på Ilebu. Den russiske fangen Alexey Zaitzow utsmykket i perioden 1947 til 1948 fengslets kapell. Utsmykkingen har lengsel som motiv og består av smijernsarbeider og store relieffer skåret i murte flater med potetskrellere. Landssvikfengslet ble avviklet i 1950.
Materialmangelen etter krigen førte til at fangebrakkene på Grini ble tatt ned, flyttet og brukt til andre formål. En av brakkene, som sto på Kadettangen, ble i 2010 flyttet tilbake til Ila. Brakka skal brukes som en del av Grinimuseet. Idag holder museet til i den gamle kommandantboligen.
Utenfor Ila Fengsel og Forvaringsanstalt står et monument som er reist til minne om alle som ”satt på Grini” under 2. verdenskrig. ”Nei-støtten” er en byste av motstandsmannen Lauritz Sand. Øvre og Nedre rettersted i skogen nær fangeleiren minnes fanger som ble skutt av tyskerne.
I Sandvika markerer Tronstad-monumentet Leif Tronstads innsats under krigen. Arnold Haukelands rytterstatue ”Frihet og liv er ett”, ved siden av rådhuset i Sandvika, er reist for våre falne i 2. verdenskrig. Haslum, Tanum og Bryn kirker har minnetavler over Bærums falne. Det finnes lokale minnesmerker, bl.a. på Øverland gård og i Vollsveien.
Norsk etterretningstjeneste i Bærum før krigen dreide seg først og fremst om å overvåke Lufthansafly fra Fornebu.
Norge forlot sin nøytrale linje etter krigen og ble medlem av NATO-alliansen. NATO skal garantere medlemslandenes sikkerhet, frihet og uavhengighet og har spilt en avgjørende rolle for norsk sikkerhet gjennom hele etterkrigstiden. NATOs nordkommando etablerte seg på Kolsås i 1954. Leiren besto av store anlegg både i dagen og i fjellet under Kolsåstoppen. Etter at Warszawapakten ble oppløst og Berlinmuren åpnet i 1989, ble NATOs nordkommando flyttet til Stavanger. I dag brukes Kolsås leir av det norske forsvarets logistikkorganisasjon.
