Sandvika er Bærums politiske og administrative senter, med rådhus, politi og domstoler, kulturhus og kino. Kommunen har en rekke helseinstitusjoner og har vært en foregangskommune når det gjelder skoler.
Sandvika har siden 1837 vært Bærums politiske og administrative senter. I Løkkeåsen ligger kommunens første herredshus, tegnet av slottsarkitekt Hjalmar Welhaven. Herredshuset er i nasjonalromantisk stil og inneholdt opprinnelig kommunestyre- og formannskapssal. I bakgården var det stall og utedoer. Senere ble det politistasjon med arrestlokaler i kjelleren. Etter at politiet flyttet ut har bygningen hatt ulike funksjoner, og var en periode rivingstruet, før den ble restaurert og benyttet til kommunalt fritidstilbud.
Bærum rådhus ble tegnet av arkitekt Magnus Poulsson og stod ferdig i 1927. Første byggetrinn besto av østfløyen og det 31 meter høye tårnet. To nye fløyer ble oppført i 1960. De tre fløyene og tårnet danner et velproporsjonert anlegg rundt den vakre borggården. Arkitekten hentet inspirasjon til utformingen av anlegget fra italienske middelalderrådhus. Ornamentikken har gotiske forbilder. Rådhuset er et viktig symbolbygg som uttrykker autoritet og representativitet.
Utsmykningen av rådhuset er en del av kommunens kunstsamling. De fleste Fleskum-kunstnerne er representert i rådhuset, som i vigselsrommet, der det henger et uferdig maleri av Harriet Backer. ”Munthe-rommet” inneholder syv malerier av Gerhard Munthe, opprinnelig malt til en stue i Lier i 1916. I kommunestyresalen henger et stort billedteppe på fondveggen og seks felter i intarsia langs fronten av podiet, tegnet av Håkon Stenstadvold. Fontenen ”Elementene” av Arnold Haukeland i borggården er et tidlig eksempel på abstrakt skulptur i det offentlige rom i Norge.
Rådhuset, Brambanigården, Budstikkegården og Sandvika kino (i dag Sandvika teater) er bygd i tråd med arkitekt Magnus Poulssons visjon om Sandvika som ”den hvite byen ved fjorden”. Utbyggingen på 1970-tallet bryter med tanken om den hvite by. Trygdegården hadde synlige konstruksjoner i rå betong og fasader kledd med natursteinsplater etter tegninger av arkitekt John Engh.
Befolkningsveksten i kommunen medførte økt kommuneadministrasjon. Kommunegården ble tegnet av arkitektkontoret Narud, Stokke, Wiig og stod ferdig i 1990. Det store bygningskomplekset er brutt opp i flere volumer og tilpasset visjonen om Sandvika med sin lyse fargetoner. Kristin Jarmund arkitekter har tegnet ”Skattens hus” (2007), som er det foreløpig siste administrasjonsbygget i ”den hvite byen”.
Politiet og domstolene i Asker og Bærum holder til i Sandvika. Politiet overtok det gamle herredshuset i Løkkeåsveien da Rådhuset stod ferdig bygget. I 1949 ble Asker og Bærum eget politikammer, og i 1974 flyttet politiet og tingretten inn i de nye justisbyggene i Malmskriverveien.
Tinghusets lukkede preg understrekes av bygningens form og bruk av råbetong. I 2009 var politiet igjen på flyttefot til nye lokaler på Kjørbo.
Ila fengsel og forvaringsanstalt ble opprinnelig bygget som kvinnefengsel, og stod ferdig i 1939. Da krigen kom tok tyskerne fengselet i bruk og opprettet Grini fangeleir. Fangeleiren er beskrevet nærmere i kapitlet Forsvar og krigsminner. I perioden 1945-1951 gikk stedet under navnet Ilebu fengsel, og ble bruk som arrest for landssvikere. Etter 1951 er Ila fengsel og forvaringsanstalt stadig modernisert og utvidet, og benyttes til langtidsfanger med særlig behov for oppfølging.
”Den gamle skolen” var autoritær og all kunnskap kom fra læreren. I dag er skolen i stor grad fokusert på å sikre opplæring for alle. Elevene skal få god basiskunnskap og bakgrunn for å kunne oppspore kunnskap. De mange reformene og gradvise endringene har gitt skolebyggene svært ulik utforming.
De første lovpålagte skoler i Bærum var omgangsskoler. Tre lærere reiste rundt og holdt skole på gårdene. Ordningen med omgangsskoler varte fra 1744 og frem til 1860. Parallelt med dette fikk vi de første folkeskolene tilknyttet verksvirksomheten på Bærums Verk og Fossum. Skolen ved Bærums Verk ble omtalt som en ”mønsterskole”. Etter at lov om fast skole ble innført i 1860 ble det på midten av 1860-årene bygd seks nye skoler i Bærum: Evje, Haug, Lommedalen, Lysaker, Økri og Snarøya.
Evje, Haug og Lommedalen skoler ble oppført etter tegninger av baron Harald Wedel-Jarlsberg. Haug skole er den eneste av disse som er bevart i sin opprinnelige form; en lav hvit trebygning med klasserom og lærerbolig. På Evje ble det på 1900-tallet oppført flere nye bygninger, deriblant et folkebad for skolebarn og lokalbefolkning. Få boliger hadde innlagt vann, så det var et godt tilbud for skolebarna som nå kunne bade hver 14. dag! Badet ble ombygd til vaktmester-bolig på 1940- tallet. Bygningen ble restaurert og åpnet som Evje Skolemuseum i 1989.
Tilflyttingen til kommunen skjøt fart på slutten av 1800-tallet og barnetallet økte raskt. Rundt århundreskiftet fikk vi nye skoler på Skui, Høvik, Stabekk, Grav og Tanum. Høvik skole ble tegnet av arkitekt Olaf Boye og bygget som en to etasjes høy murbygning med loft. Skolen hadde da den ble tatt i bruk i 1897 en lærer og 22 elever. Allerede tre år senere var elevtallet økt til 100, og i løpet av skolens første tiår var skolen utvidet to ganger.
På 1930-tallet sank barnetallet og først på 1950- og 60-tallet økte elevtallet kraftig. Eiksmarka skole var den første barneskolen som ble bygget etter krigen (1952-53), etterfulgt av Bryn, Eikeli og Blommenholm.
I 1959 ble det innført obligatorisk 7-årig skolegang og 10 år senere ble grunnskolen utvidet til 9 år. Realskolen, som hadde kvalifisert til gymnaset, og framhaldsskolen, som var et mindre teoretisk alternativ til realskole, ble erstattet av ungdomsskole. Det ble tatt i bruk nye arbeidsformer i skolen, hvor tanken var at det skulle jobbes på tvers av klasser og årstrinn. Bjørnegård ungdomsskole (1971) og Berger barneskole (1974) ble de første skolene i Bærum med åpen planløsning.
Grunnskolen ble 10-årig i 1997 og samtidig ble det innført skolestart for seksåringer. Ikke bare har lengden på pliktig skolegang endret over tid; planer og reformer endrer undervisningen og måten skolen planlegges og bygges på. Lesterud skole ble tegnet av arkitektgruppen Lille Frøen i 1990. Klasserom for hvert klassetrinn er samlet i paviljonger med egne innganger. Spesialrom, lærerværelser og administrasjon er samlet i et separat bygg.
I tillegg til undervisningsform har energi- og ressursforbruk blitt tillagt større betydning i planlegging av skoler i nyere tid. Skolene har blitt mer kompakte. Div. A arkitekter har tegnet ny Ringstabekk ungdomsskole (2006) og Hundsund grendesenter (2007) hvor ungdomsskole, nærmiljøsenter, barnehage og idretts- og svømmehall er samlet i samme bygningskompleks.
Den første undervisning på videregående nivå startet på Valler gård i 1888 og skolen fikk navnet Bærum private middelskole. Åtte år senere fikk skolen egne lokaler i Sandvika i bygningen som senere ble kalt ”Rønna”. Etterhvert kunne skolen, som i mellomtiden var blitt kommunal, flytte inn i ny funksjonalistisk skolebygning på Valler. Stabekk skole, som ble bygget i 1923, hadde opprinnelig et nordisk, nybarokk preg med bratt saltak og var tegnet av arkitekt Ivar Næss. Etter en brann i 1954 ble skolen påbygd og mistet samtidig noe av sitt opprinnelige preg. Først i 1958 fikk vi Bærums tredje ”kommunale høyere almenskole” på Nadderud.
Den høyere almenskolen, senere kalt gymnas, førte frem til eksamen artium som gav grunnlag for videre studier på universitetet. Undervisning rettet mot håndverk og mer praktiske fag ble samlet på yrkesskoler. Forløperen til yrkesskolen i Bærum var en teknisk aftenskole opprettet i 1914. I 1937 fikk kommunen fast yrkesskole i eget bygg i Sandvika, og i 1972 flyttet denne skolen til Rud.
Også den videregående opplæring har gjennomgått mange reformer som påvirker hvordan skolene planlegges. Reform 94 ga alle rett til tre års videregående opplæring og betegnelsen yrkesskole og gymnas ble etter hvert avskaffet. Kunnskapsløftet i 2006 deler skolene inn i studieforberedende og yrkesfaglige utdanningsprogram. Flere av de eldre skolene er bygget om og til for å tilpasse seg endringene. Den nye Nadderud videregående skole er tegnet av Arkitektgruppen Lille Frøen AS i 2004.
Før de offentlige skoletilbudene var godt utbygget og tilgjengelig, fantes flere private pensjonatskoler i Bærum. Stabekk pensjonatskole for gutter var i drift fra 1918-28 og ga undervisning på middelsskole og gymnasnivå. Munch pensjonatskole ved Sandvika ble anlagt i en tidligere prestebolig og var i drift fra 1914 til 1945. Under den 2. verdenskrig søkte mange seg til Munchs skole for å unnslippe den nazistiske ledelsen på Stabekk høyere almenskole.
Steinerskolen i Bærum etablert seg på Grav gård i 1971. Rudolf Steiner utviklet en filosofisk og antroposofisk pedagogikk som skolen er basert på.
Statens lærerindeskole i husstell startet sin virksomhet på Ringstabekk gård tidlig på 1920-tallet. De eldste undervisningsbygningene er tegnet av arkitekt Ivar Næss.
En av de første lærerskolene i Norge holdt til på Bjerke gård på Tanum fra 1837 til 1898 og ble kalt Asker skoleseminar. Etter 1904 fikk skolen navnet Bjerketun og ble tatt i bruk som skolehjem.
Fra middelalderen ble de fattige og de uforsørgede plassert på legd. Legd var en ordning som etter tur påla gårdene å sørge for at de fattige fikk husly og mat. De fattige ble ofte kalt ”innerster” da de gjerne fikk det innerste rommet. Fattigloven, som kom i 1900, førte til slutten på legdordningen. I 1879 kjøpte Bærum kommune Dønski gård og anla fattiggård der. Fattiggården skiftet navn til Bærum fattig- og pleiehjem, og i 1910 ble det satt av seks rom som skulle brukes til behandling av syke. Dette var oppstarten til Bærum sykehus. Fattiggården på Dønski var det eneste pleiehjemmet i Bærum frem til 1954. I 1991 ble gården revet.
For å avhjelpe den akutte bolignøden på begynnelsen av 1900-tallet oppførte kommunen to bygninger med ett-roms leiligheter for husløse; ett på Løkeberg og ett på Levre. Senere er tilbud av boliger til de som ikke klarer å skaffe seg tak over hodet utvidet og inngår ofte som del av annen boligbebyggelse.
De første barnehjem i Norge ble etablert på 1600-tallet, og skulle ivareta foreldreløse barn. Barnevernloven kom i 1896 og gjaldt barn med adferdsproblemer. I Bærum ble Bjerketun brukt som skolehjem for vanskeligstilte piker og senere til ungdomspsykiatrisk behandling. Pikehjem var det også på Høgevarde på Stabekk. Guttehjemmet på Wøyen gård var i drift fra 1918 til 1956, og her bodde det til enhver tid mellom 80 og 100 gutter. Guttehjemsbarna var lett gjenkjennelige i blå cordfløyelsbukser og med snauklippet hår. Høvik verk hadde sitt eget hjem for gutter som arbeidet på glassverket. På småbruket Lillehagen ble Bærums første kommunale barnehjem åpnet i 1918.
Ønske om å redde ”falne piker fra et syndefullt liv” var grunnlaget for stiftelsen av Kvindehjemmet på Grini i Vestre Bærum (1900-1946). Hjemmet skulle hjelpe kvinner som hadde kommet på kant med samfunnet til å få en ny start.
Frelsesarmeen er en viktig bidragsyter til sosial inkludering. I 1925 fikk de sitt eget hus i Sandvika. Her driver de blant annet varmestue og tilbyr matservering. På Vestre Hauger gård åpnet kommunen i 2010 et dag- og natthjem for personer med rusrelaterte problemer. Bygningene danner et lite tun og er tegnet av arkitektkontoret Landsbyarkitektene.
På slutten av 1800-tallet ble vakre omgivelser og frisk luft tillagt helsebringende betydning, og Bærum var et attraktivt sted for helseinstitusjoner. Nord for Sandvika ligger Bærum sykehus, Martina Hansens Hospital og Marie Plahtes Minde.
På slutten av 1800-tallet var folk som ble smittet av tuberkulose pålagt å søke behandling. Fru Plathe ga økonomisk støtte til opprettelse av et tuberkulosehjem på Dønski etter at hennes datter Marie døde av sykdommen. Arkitektene Biong og Nissen tegnet den lave, hvite trebygningen som stod ferdig i 1907. Hjemmet er senere utvidet og har vært brukt til alders- og pleiehjem. Mariehaven bo- og behandlingssenter ble oppført på samme eiendom i 2009.
Bærums første sykehustilbud lå på Dønski og besto av Marie Plathes Minde, Dønski pleiehjem og epidemisykehusene (1908). Bærum Sykehus ble åpnet i 1924. Arkitektene Morgenstierne og Eide vant arkitektkonkurransen om sykehuset med et utkast preget av nordisk nybarokk. Bygningen er formet rundt en ”borggård” og har et markant klokketårn som er et landemerke. Den eldste del av sykehuset er landets mest velbevarte eksempel på 1920-tallets sykehustenking hvor romantisk arkitektur kombineres med moderne sykehusplanlegging. De nyere delene av sykehuset har en enkel, modernistisk utforming.
Emma Hjorth startet Norges første pleiehjem for psykisk utviklingshemmede i Asker i 1898. Fem år senere flyttet institusjonen til Tokerud gård i Bærum. Hjemmet hadde avdelinger for kvinner og menn fra hele landet. I 1915 forærte Emma Hjorth institusjonen til staten og i 1994 ble den lagt ned. Området ble bygget ut med private boliger. 40-50 av hjemmets beboere ble værende og bor i dag side om side med nye innflyttere etter ideen om omvendt integrering. For å ta vare på historien ble Emma Hjorth Museum opprettet i den gamle drengestua.
Andre helseinstitusjoner som bør nevnes er Statens senter for epilepsi som flyttet til Solberg gård i 1911, og rekonvalesenthjemmet Godthaab fra 1925. Godthaab var det første anlegget av sitt slag i Norge, og ble bygd på innsamlede midler etter hardt arbeid fra tegnelærerinnen Anna Holck. Alle landets kommuner ble bedt om å bidra med 10 øre pr innbygger. Til sammen ble det samlet inn 1 million kroner. Arkitektoppdraget ble gitt til Hans Backer-Fürst, som tegnet et anlegg i nybarokk stil. Den tre-etasjes bygningen er et tidlig eksempel på bruk av armert betong i Norge.
Sjømennenes helseheim på Rykkinn ble bygget for å gi et helsetilbud til sjøfolk. Bygget, som ble tegnet av arkitektene Blakstad og Munthe Kaas i 1951, har klare referanser til det maritime både i eksteriør og i interiør.
Sykehjem og bo- og behandlingssenter for kommunens pleietrengende innbyggere finnes flere steder. Eikstunet bo- og behandlingssenter, tegnet av kommunearkitekten i 1985, er et av de minste med et en-etasjes bygg samlet rundt et gårdsrom. Gullhaug bo- og behandlingssenter representerer et nyere, mer kompakt anlegg. Ved Høvikodden ligger Solvik bo- og behandlingssenter, Henie-Onstad rehabiliteringssenter og de private eldreboligene på Helmerodden i nær tilknytning til hverandre.
Forsamlingshusene var tidligere en viktig arena i lokalmiljøet. De ble ofte bygget på dugnad og ble benyttet til alt fra festlige lag, teaterforestillinger og møtevirksomhet, til begravelser og valg. Ungdomslaget ”Lauvsprett” bygde forsamlingslokalet på Solhaug i Lommedalen 1898. I 1971 gikk et andelslag bestående av lag og foreninger i Lommedalen i gang med en større ombygging av Solhaug, blant annet for penger lommedølingene hadde samlet inn ved snekring av fuglekasser! Østheim forsamlingshus på Grav er fra 1931.
Fagforeningene har bidratt til den fysiske kulturarven med sine Folkets hus eller Folkvang. Arbeiderforeningen ved Hamang Papirfabrikk fikk i 1915 reist Folkets Hus i Skytterdalen. I tillegg til at det ble et sentrum for arbeiderbevegelsen med store politiske møter, var det også et arnested for teater og revy. I østre Bærum var det Folkets hus på Ramstad og på Snarøya tilknyttet Snarøen Høvleri.
Grendehus ble på 1970 og 80-tallet en moderne versjon av forsamlingshus. Som forsamlingshusene er de et flerbrukshus for lokalmiljøet, ofte i sambruk med barnepark og barnehage. Et eksempel på dette er Fossum grendehus.
Stabekk kino (i dag Kulturhuset Stabekk kino) var det første kinobygget i Bærum. Bygningen, tegnet av arkitekt Eilif Arneberg, stod ferdig i 1926. Byggets fasade er i nyklassisistisk stil med søyler og arkitrav. Bygningen ble oppført i betong og isolert med korkplater. Kontrasten er stor til den privat drevne Sandvika kino, som med sine 8 saler og moderne teknologi ble innviet i 1997. Den tidligere kinoen i Sandvika brukes vesentlig til barneteater
Bærum kulturhus ble tatt i bruk i 2003. Arkitektkonkurransen ble vunnet av firmaet Snøhetta som tegnet et bygg med målsetting om å bringe kulturen ut til publikum og trekke folk inn til kulturen. Bygget med den store glassfasaden og de skrå flatene er markant i bybildet.
Norsk Film AS opprettet i 1934 et filmatelier på Jar. En rekke norske filmer er spilt inn her. Studioene er utvidet og modernisert en rekke ganger. På Snarøen hovedgård anla Ivo Caprino filmstudio, som er kjent for produksjon av dukkefilmer og supervideograf produksjoner.
I 1830 ble det åpnet boksamlinger for utlån i Tanum og Haslum kirke etter initiativ fra selskapet til Norges Vel og presten Niels Normann. Boksamlingene skulle bestå av ”et omhyggelig Valg af religiøse, moralske, filosofiske og økonomiske Skrifter, der opbevares i et Skab i Kirkerne”. Mot slutten av 1800-tallet kom de første skoleboksamlingene. Det fantes også boksamlinger i tilknytning til større arbeidsplasser, som på Snarøens Høvleri og Bærums Verk. Andre bibliotek, som Sandvikens Laanebibliotek, var basert på private boksamlinger.
Den første kommunale folkebok-samling ble åpnet på Stabekk i 1909. Senere samme år ble det åpnet bibliotek i Sandvika. Den kommunale virksomheten vokste raskt og flere avdelinger og utlånsstasjoner kom til. Mange filialer hadde en omskiftende tilværelse med flytting og nedlegging. I 1972 fikk Eiksmarka filial sine nåværende lokaler i det nybygde Velhuset. På Høvik ble bibliotekstjenestene samlokalisert med andre offentlige funksjoner og åpnet i 1977 i Høvik Menighetshus. Den særpregede bygningen ble tegnet av kommunearkitekt Thomas Willoch. Kommunearkitekten var også ansvarlig for det nye hovedbiblioteket på Bekkestua som åpnet fire år senere. Hovedbiblioteket er et flerbrukshus med bibliotek, møterom, café og plass til kulturelle aktiviteter.
Henie-Onstad Kunstsenter er en viktig arena for internasjonal samtidskunst. Kunstskøyteløperen Sonja Henie og hennes mann Niels Onstad donerte sin private kunstsamling og midler til å oppføre og drive kunstsenteret. Bygningen, tegnet av arkitektene Jon Eikvar og Svein Erik Engebretsen, er gitt en skulptural form i naturbetong, glass og metall. Utstillingsarealene ligger som en vifte som brer seg fra vestibylen og ut mot sjøen. Siden starten i 1968 har samlingen vokst fra 300 verk til mer enn 3000 verk i dag, Kunstsenteret er utvidet flere ganger. Sal Haaken ble tegnet av arkitekt Stein Halvorsen i 2004 og er en gave fra kunstsamler Haaken A. Christensen. Kunstsenteret på Høvikodden er omgitt av et stort parkområde med skulpturer. Området ble i år 2000 kåret til kommunens tusenårsted.
I Bærum finnes flere mindre museer; Evje skolemuseum, Ovnsmuseet på Bærums Verk, Lommedalsbanen, Grinimuseet, Samvirkemuseet og Emma Hjorth Museum.
Samvirkemuseet på Gjettum ble åpnet i 1980. Bygningen ble opprinnelig oppført på Arna utenfor Bergen i 1872 og var landhandel for tekstilarbeiderne ved Arne fabrikker. Etter at bygningen ble flyttet til Gjettum ble den innredet som museum og fremstår som en gammel krambu.
Grinimuseet, som ligger ved Ila fengsel, viser forholdene for fangene som satt på Grini under 2. verdenskrig. Fangeleieren var Norges største og museet formidler inntrykk gjennom tegninger, foto, gjenstander og bygninger.
Ovnsmuseet på Bærums Verk er innredet rundt den gamle masovnen. Samlingen av støpejernsovner viser utviklingen i Verkets produksjon gjennom nesten 300 år. I 1978 ble Lommedalsbanen anlagt, som Norges første smalsporete museumsjernbane. Jernbanemateriellet kommer fra anlegg, industri og forsvar. Banen har Norges minste damplokomotiv.
