Det første tettstedet i Bærum vokste fram rundt Bærums Verk og jernproduksjonen. Sandvika var samferdselsknutepunktet som etterhvert ble administrasjonssenter og fikk bystatus i 2003.
Fra 1890-årene vokste det fram flere nye steder i Bærum, både som et resultat av at jernbanen ble utbygget rundt 1872 og at det ble bygget mange nye hovedveier. Langs forstadsbanene kom en ny generasjon småsteder i mellomkrigstiden, der det ble etablert butikker, postkontor og bank ved stasjonene.
Den første bosettingen i Sandvika var knyttet til omkringliggende gårder. Navnet Sandvika henspeiler på sandstrendene langs Sandvikselvas utløp. Sandviksstrendende var rike fiskeplasser. Stedet ble en viktig utskipingshavn for kalk, jern og trelast. Den fredete Malmskrivergården fra ca 1640 regnes for å være den eldste bygningen.
Fiskere, jakteskippere og håndverkere bosatte seg i Sandvika, og det ble etablert skysstasjon og gjestgiveri på 1600 tallet. Senere ble det bygget hoteller. På hele 1800-tallet ble Sandvika kalt et ”ladested” eller ”lasteplass” fordi det ble solgt mat, drikke og varer til de reisende. Stedet var ikke ladested i juridisk forstand, det vil si en liten by underlagt en kjøpestad, men hadde mange av ladestedets rettigheter.
I 1835 fikk Sandvika dampskips-forbindelse med Christiania, og det ble bygget dampskipsbrygge og administrasjonsbygg på Kadettangen. Mot slutten av 1800-tallet flyttet folk fra hovedstadens middelklasse til Sandvika, og folketallet økte. Leger, kjøpmenn, hotellfolk og håndverkere slo seg ned.
Drammensbanen, som ble bygget i 1872, bidro til økt handel. En rekke ulike industribedrifter etablerte seg, Caspar Donato Brambani anla flere av disse. Han var en foregangsmann for etablering av næringsvirksomheter og for velferd for innbyggerne.
Sandvika ble etterhvert det administrative og kulturelle sentrum i bygda. Etableringen av Asker og Bærum Budstikke i 1898 med redaksjon og trykkeri fikk stor betydning. Arkitekt Magnus Poulsson hadde en visjon om at Sandvika skulle bli ”den hvite byen ved fjorden”. Han tegnet rådhuset som ble oppført i 1927, og utvidet i 1960.
Mye av den gamle trehusbebyggelsen i Sandvika ble revet fra 1960-årene for å gi plass til moderne bygg. I 1990 tegnet arkitektene Narud, Stokke, Wiig nytt bygg for kommunens administrasjon. I 1993 ble Storsenteret i Sandvika bygget. Sammen med bygging av Kommunegården, kinoen og Kulturhuset ble tyngdepunktet i Sandvika flyttet vestover.
Jernverket utviklet seg som en tidlig industribedrift i Norge etter at det i 1603 ble funnet jernmalm i ”Vestre Bergum”, antagelig ved Gommerud og Tanum.
Bærums Verk ble i 1800 ansett som et stort tettsted med 400 av kommunens totalt 2800 innbyggere. Stedet hadde arbeiderboliger, skole, vertshus, drifts- og administrasjonsbygg, bakeri, mølle og sagbruk. Matvarene ble til dels produsert på verkets egne gårder.
”Slottet” på Bærums Verk ble oppført i 1840-48 som bolig for verkseieren. Den nye hovedbygningen ble tegnet av arkitekt Johan Herman Nebelong i nyromansk stil.
Bærums Verk-støperiet ble nedlagt i 1964, og driften omlagt til trevareindustri med blant annet produksjon av dører. Boligutbygging rundt Bærums Verk i 1980-årene bidro til en ny fase i stedets historie. Deler av den eldre bebyggelsen ble restaurert og supplert med ny. Verkets gamle produksjonslokaler ble bygget om i 1997. Store deler av det gamle jernverksmiljøet med skolebygningen fra 1700-tallet, produksjonsbygninger og Verksgata med arbeidsboligene er bevart. Flere nye bygninger er tegnet av arkitekt Niels Torp, og ble tildelt Statens Byggeskikkpris i 1988.
Jernverksområdet fremstår i dag som et særpreget og levende senter for handel, håndverk og historie.
Kongeveien fra Kongsberg og Drammen til Christiania sto ferdig i 1665. På Lysaker ble det etablert gjestgiveri med servering og overnatting. På midten av 1700-tallet vokste det frem industri på begge sider av Lysakerelva ved Fåbrofossen. Først ble det etablert spikerfabrikk, pudder og stivelseproduksjon. Senere kom bl.a. teglverk, celluloseproduksjon, kjemisk- og næringsmiddelindustri. Ny Drammensvei ble bygget i 1859, og sammen med etablering av jernbanen ble Lysaker rundt 1900-tallet et knutepunkt med kolonial, postkontor, apotek, lege og et variert forretningstilbud.
Fra 1980-tallet er det etablert en rekke næringsvirksomheter og forretninger på Lysaker. Utbygging av jernbane, vei og Lysaker som tettsted har ført til at svært lite av det gamle er bevart.
Fossum Jernverk ble etablert som et underbruk av Bærums Verk. Etter at jernverket ble nedlagt, ble det bygget en ny sag ved fossen. Sagbruket ble modernisert, utvidet flere ganger, og i 1960 flyttet opp til Bogstadvannet. Langs Ankerveien ble det oppført arbeiderboliger som sammen med husmannsplassene under Fossum dannet et lokalsamfunn.
Området er i dag et sammensatt kulturmiljø med fragmenter fra industrivirksomheten på begge sider av Lysakerelva. Den opprinnelige bruken av bygningene er endret og skolen er nedlagt. Deler av området ble utbygd med boliger på 1980-tallet.
Glassverket ble anlagt på Høvik-stranden i 1855 av engelskmannen Thomas Graham Smyth. I 1910 var Høvik Verk Bærums nest største bedrift med mellom 200 – 300 ansatte. Verket dannet et eget samfunn med arbeidsplasser, arbeiderboliger og direktørbolig, til sammen ca 800 mennesker. Arbeiderboligene hadde god standard og det fantes skole, bibliotek og turnlokale.
Høvik Verk som et tettsted forsvant da produksjonen ble lagt ned omkring 1970. Til tross for at største delen av bygningsmiljøet er revet kan man ennå fornemme litt av det gamle verkets miljø.
Ringeriksveien gjennom Skui ble bygget i 1858. På begynnelsen av 1900-tallet var den gamle gården Skui delt i fire større gårder, mange småbruk og et sammenhengende boligområde fra Kalveløkka til Sølvhølen. Skui skole ble bygget i 1901 og omtrent på samme tid ble det oppført vertshus, landhandleri, meieri og sagbruk. Rundt husmannsplassen Smedstad ble det tidlig et senter med hjulmakerverksted, smie og kafé.
Østre Stabekk var skysstasjon og hotell. Stabekk togstasjon åpnet i 1884 som et enkelt stoppested med ekspedisjonsbygning. Stabekk ble etter hvert et møtested for reisende.
I 1890 årene startet Østre Stabekk gård utparsellering av eiendommer som i hovedsak ble utbygget med store villaer. Senterbebyggelsen ved jernbanestasjonen ”smeltet” etter hvert sammen med området rundt husmannsplassen Svingen i krysset mellom Gamle Drammensvei og Gamle Ringeriksvei. Stabekk fikk eget landhandleri i 1891, senere ble det blant annet etablert butikker, bank, barneskole, lege, postkontor, bibliotek, kro, og politistasjon. Stabekk gymnas og Stabekk kino er fra 1920-årene.
På 1990-tallet var det en stor utbygging av nedre Stabekk med boliger og sykehjem.
Bærumsbanen ble forlenget til Bekkestua i 1924. Området var bygget ut med Egne Hjem-bebyggelsen rundt 1910.
Bekkestua fikk på midten av 1900-tallet et småstedspreg med butikker, bank og brannstasjon. En større utbygging på 1990-tallet la med vekt på kollektivtrafikk og høyere utnyttelse med boliger og forretninger.I dag er Bekkestua sentrum i østre Bærum, med bussterminal, ny T-banestasjon, forretninger, bibliotek, tannleger, leger, banker, vinmonopol, serveringssteder og mye mer.
