Siden 1600-tallet har noen av landets viktigste transportårer gått gjennom Bærum. Kongeveien fra Kongsberg til Christiania, nå E18, ble anlagt i 1665. Ringeriksveien, nå E16, ble anlagt i 1860. I 1872 kom jernbanen. Fly, trikk, buss og bil gjorde sitt inntog på 1900-tallet. På Fornebu lå hovedflyplassen for Østlandet i 60 år.
I Bærum finnes flere spor etter gamle veifar. Ved overgangen til bronse-/ jernalder begynte folk å drive jordbruk. De ble bofaste og det oppsto tråkk mellom gårder og utmark. Få hadde hest og frem til slutten av 1700-tallet utgjorde tråkkene de vanligste veiene. Veifarene kalles hulveier og sees i dag mange steder som forsenkninger i terrenget, særlig i skråninger eller på myk jordbunn. Hestekjøretøy ble først vanlig mot slutten av 1700-tallet.
Oldtidsveiene er ett av fellesnavnene på de gamle ferdselsveiene mellom det sentrale Østlandet og andre deler av landet. På Tanumplatået og i Hornimarka finnes spor etter gammel setervei og etter oldtidsvei fra Wøyen til Holsfjorden. Tanum kirkeveier er et fellesnavn på alle de gamle traséene som førte til kirken. Langs veiene ligger det gravhauger, gårder som ble ryddet i bronsealderen og dyrkingsspor fra tidlig middelalder. Det finnes også kølabonner, steingjerder, skjerp, gruver fra tidlig 1600-tallet og tufter fra nyere tid. Veien opp Haugskleiva og frem til gravhaugene ble fredet i 1987.
Middelalderens pilegrimer vandret gjennom Bærum fra Mariakirken i Oslo på vei til Bønsnes kirke på Ringerike. Trolig gikk de over Lysakerelva ved Faabro, videre til Haslum kirke og gjennom Lommedalen til Amtsbrua ved Langebrutjern. Dette er en gammel ferdselsåre som biskop Jens Nilssøn brukte på visitasreisen i 1594. En kilometer av Bispeleden, mellom Hosle og Haslum (Hoslegata), er automatisk fredet. ”Pilegrimsleden”, som var merket til kulturminneåret 1997, er lagt så nær opp til Bispeleden som mulig.
I Frostating- og Gulatingsloven fra før 1100-tallet, og i Magnus Lagabøters Landslov fra 1274, er det bestemmelser om at veiene skal ha en viss minimumsbredde. Etter middelalderen kom en kongelig forordning om forbedring av allfarveiene. Veiene skulle planeres med et dekke av stein, sand, grus eller bark. Bøndene ble pålagt å utføre arbeidet, og så dette som en byrde. Ikke alle møtte til arbeidet og noen betalte andre for å gjøre det for seg. Mot slutten av 1700-tallet ble veiene delt inn i roder, med rodemestere som kontrollerte at bøndene overholdt sin plikt.
Fra 1660-årene ble enkelte veifar utbedret til kjøreveier, og fra slutten av 1700-tallet ble det bygget grusveier som svarer til våre dagers riksveier. Det ble plassert stolper av stein, senere jern, langs veien med kongens initialer. Rodestolper av tre var også en del av veimiljøet. Lov av 1824 bestemte at veiene skulle kalles hovedveier.
Gamle Drammensvei, senere Kongevei, er en del av hovedveien mellom Oslo og Kongsberg som ble bygget på bakgrunn av sølvfunnet på Kongsberg i 1623. Den er en av Norges første ingeniørkonstruerte veier, og en av Bærums viktigste, historiske ferdselsårer. Gamle Drammensvei bærer i dag på flere strekninger preg av å være en gammel vei, både hva angår dimensjonering og plassering i terreng.
I 1860 ble ny Drammensvei, nå Sandviksveien, bygget syd for Gamle Drammensvei. E18, som er tredje generasjon Drammensvei, åpnet i 1964.
Veien over Krokskogen, betegnet som Den Bergenske Kongevei fra 1805, ble fra 1600-tallet brukt til å frakte kull fra kølamilene på Krokskogen til driften av Bærums Verk. Veien er på enkelte strekninger sammenfallende med Bispe- og Pilegrimsleden. Fra Christiania gikk den i samme trasé som Gamle Drammensvei frem til Stabekk. Derfra fulgte den et gammelt veifar til Haslum kirke og videre frem til Bærums Verk. Strekningen fra Bærums Verk til Øvre Jonsrud gård fikk navnet Gamleveien da ny Ringeriksvei ble lagt over Skui.
Krav om bedre veistandard mellom Christiania og Ringerike førte til at Peder Anker som generalveiintendant for det søndenfjeldske i 1791 utbedret strekningen. Veien ble offisielt åpnet
i 1805, og var frem til 1858 en del av hovedveien mellom Christiania og Bergen. Veien er bygd etter det franske rettlinjede prinsipp. I Bærum ble resultatet en rett vei i stedvis oppbygget ”berg- og dalbanelandskap”, med flotte tørrmurer. Flere steder er det bevart stabbesteiner og murer. På grensen mellom Akershus og Buskerud ligger en steinhvelvbru som kalles Amtsbrua.
Ringeriksveiene gikk fra Malmskriver-gården i Sandvika, og fulgte trolig i samme trasé frem til Rud gård (Rudsveien). Her delte veien seg til Bærums Verk og Wøyen.
Modernisering av næringsliv, økonomi og ny veilov av 1851 førte til stort oppsving i veibyggingen. Bygging av ny hovedvei gjennom Sandvika i 1858 var et ledd i dette.
I 1790 årene bygget jernverkseier Peder Anker Ankerveien for transport mellom sine bedrifter Bærums Verk, Fossum Verk og Hammeren i Maridalen. Ankerveien er anlagt etter samme prinsipp som Kongeveien over Krokskogen. Langs veien er det bevart murer, brokar, stabbesteiner og askekaller. Ved Øverland går Anker-veien og Den Bergenske Kongevei i samme trasé frem til Bærums Verk.
Med frost og snø ble det ferdsel på fjordisen, vann og myrstrekninger. I Marka ble det fraktet tømmer og trekull på vinterveiene.
På midten av 1800-tallet var trafikken på fjordisen så stor at det ble etablert oppsyn med isveiene. Vinterveien fra Christiania til Asker og Bærum hadde to hovedløp. Indre Slæbevei gikk over Frognerkilen og Bestumkilen
En del av Ankerveien ble fredet i 1962. Den fredete strekningen er ca 1 km lang og går fra Murenveien til Stein gård. Veien regnes som et viktig teknisk-industrielt kulturminne fra slutten av 1700-tallet.
I 1888 ble det utarbeidet en samlet veiplan for utbygging av kommunens veinett. Det ble stilt krav om bedre veiforbindelse til Sandvika fra ”utkantstrøkene” og de andre tettstedene. Rundt 1900 ble det bygget mange nye veier, og fra 1907 overtok Bærum kommune veivedlikeholdet av de lokale veiene.
Veksten i bilparken etter 1960 eksploderte da salget av biler ble frigitt, og veinettet i Bærum har vært under kontinuerlig utbedring og standardheving siden den gang. Mange kulturminner har gått tapt og er sterkt truet i forbindelse med utbygging av veinettet.
Langs hovedveiene ble det etter hvert etablert gjestgiverier hvor de reisende kunne overnatte og kjøpe mat og drikke. Helt fra 1600-tallet hadde bøndene plikt til å skysse offentlighetspersoner gratis, mens andre reisende måtte betale en viss godtgjørelse. Sandvika fikk sitt første gjestgiveri i 1665 og på Lysaker ble det etablert et gjestgiveri hundre år senere. På begynnelsen av 1800-tallet ble skysstasjoner lovfestet. I Bærum ble slike etablert på Østre Stabekk, i Sandvika og på Øvre Jonsrud. Vertshus uten bevilling fantes også langs hovedveiene, som Gullbakken på Høvik og Milesten på Blommenholm.
Harreschou og Walles hotell i Sandvika og Stabekkhøi hotell på Stabekk ble etablert på slutten av 1800-tallet. Sheraton hotell i Sandvika, nå Thon Hotels Oslofjord, ble bygget 1984.
Fjorden og kysten i Bærum har vært arena for fiske, sjøfart, handel, industri og næringsvirksomhet. Sjøen var en viktig ferdselsåre for mennesker og varer før veiene kom. Ved elvemunningene, fossene og kysten vokste virksomheter og deretter tettstedene opp. Til Sandvika kom seilskutene med malm og ferdige produkter ble skipet ut.
Kysten og øyene lokket barn og voksne til ferie og fritidsaktiviteter. Dette har ført til et mangfold av brygger, båt- og bygningstyper, som blir nærmere omtalt i avsnittet om ferie og fritid.
Frem til siste halvdel av 1700-tallet var brobygging et håndverk basert på erfaring. Det vanligste var trebroer, men det ble også bygget steinhellebroer og steinhvelvbroer. På 1800-tallet ble støpejern tatt i bruk. I Sandvika ligger støpejernsbroen Løkke bro, støpt på Bærums Verk og oppført over Sandvikselva i 1829. Senere ble den flyttet til dagens plassering. Broen er kjent fra Claude Monets berømte maleri ”Løkke bro” fra 1895.
I 1860 regner man med at det fantes ca 15 broer på hovedveiene og snaut 300 mindre broer og klopper. Behov for nye og bedre broer førte til at de gamle broene ble borte. Broer som lå utenfor allfarvei ble bevart, noen i sin helhet og noen bare brokarene. I Bærum er Faabro over Lysakerelva det eldste kjente brostedet. Amtsbrua og Øverlandsbroen er flotte steinhvelvbroer.
Drammensbanen ble åpnet i 1872. I Bærum ble jernbanen finansiert ved at kommunen og privatfolk kjøpte aksjer.
Ved åpningen var bare Sandvika og Lysaker stasjoner ferdig bygget. Høvik og Slependen stasjoner åpnet raskt etter mens Stabekk stasjon åpnet først i 1884. Blommenholm stasjon kom etter århundreskiftet. På grunn av sterk øking i trafikken og hensynet til sikkerhet, ble Drammensbanen bygget om til dobbeltspor i 1922. Toget ble brukt til å frakte gods og til arbeids- og fritidsreiser. Det ble bygget sidespor til industribedriftene som hadde etablert seg nær jernbanen, som Granfoss Bruk, Hamang fabrikker og kalkovnen på Slependen.
Jernbanestasjonene fikk symbolverdi som nasjonale byggverk. De første stasjonsbygningene var ofte i sveitserstil. Av disse står bare Sandvika stasjon igjen. Stabekk stasjon ble oppført i 1904 med en blanding av elementer fra historisme og jugendstil, og ble tegnet av arkitekt Paul Due.
Arkitekt Arne Henriksen har tegnet ny Slependen stasjon, ny stasjon i Sandvika, nye stasjoner langs Østeråsbanen og ny stasjon på Bekkestua.
Etablering av sporveiene førte, på samme måte som med jernbanen, til en rask boligutbygging langs linjene. Bygda Bærum og byen Kristiania ble knyttet tettere sammen med moderne kommunikasjon. På 1920-tallet ble Lilleakerbanen forlenget til Haslum og hadde verkstedbygning og vognhall på Avløs. I 1930 ble Bærumsbanen forlenget til Kolsås, kun med enkeltspor det siste stykket da det ikke var økonomi til dobbelspor før i 1942.
Røabanen var ferdig til Røa i 1935, og ble etappevis utbygget frem til Østerås dit den kom først i 1972.
Moderne samfunn er avhengig av velfungerende telekommunikasjoner. Telefonkioskene ble et selvfølgelig innslag ved trafikknutepunkter og butikker. Det er utarbeidet en landsomfattende verneplan for telefonkioskene. Kiosken ved jernbanestasjonen på Stabekk er en av 100 telefonkiosker oppført på vernelisten.
I 1934 kjøpte Oslo kommune flere hundre mål på Fornebu for å anlegge flyplass. Tidligere lå Oslos offisielle lufthavn på Gressholmen. To rullebaner ble anlagt. Det ble bygget en ekspedisjonshall, hangar og verkstedbygg til flyplassens offisielle åpning 1. juni 1939.
Den 12. april 1940 ble flyplassen bombet av britiske fly, uten nevneverdige skader på bygningene. Det tyske flyvåpenet hadde sin base på Fornebu frem til krigens slutt, og flere større og mindre bygg ble oppført.
Etter krigen startet sivil flyving igjen på Fornebu. I 1950-årenene ble rullebanene forlenget og dermed forsvant det meste av Koksa og Storøen gård samt to bevaringsverdige villaer på området.
I 1964 ble ny ekspedisjonsbygning åpnet og hangar 1 og 2 sto ferdige, tegnet av arkitekt Odd Nansen.
Lufttrafikken økte stadig og flyplassen ble utvidet flere ganger. Fornebu var hovedflyplass for Østlandsområdet til den ble flyttet til Gardermoen i 1998.
