Ringi gården Wøyen gård

Frem til midten av 1800-tallet var Bærum en bygd med store landbruksareal og skogområder. I løpet av 1900-tallet har mer enn halvparten av det produktive landbruksarealet måttet vike for utbygging.

Kulturlandskapet med gamle gårdstun dominerer fortsatt sonen mellom bebyggelsen og Marka. Gårdstun som ligger inneklemt i boligområdene vitner om endringer i samfunnet. Godt bevarte husmannsplasser finnes flere steder i kommunen. Ved siden av jordbruk og husdyrhold drev bøndene i Bærum binæringer som eksempelvis kalk- og teglbrenning, fiske, skogsdrift og småindustri. Setertufter, kølabonner og rydningsrøyser er spor etter landbruket i Marka. Med unntak av leilendinger under Bærums Verk og Fossum Bruk var bøndene selveiere.

Kulturlandskap og bygninger

Gården som vi kjenner den i dag, med permanente tun og faste åkrer, oppsto ved overgangen fra flyttjordbruk til fast bosetning i bronse-/ eldre jernalder. Ved fjorden var landbruk og fiske også livsgrunnlag for den første bosettingen, og mange av øyene var knyttet til gårdsdrift. Dette gjenspeiler seg i navn som Kalvøya og Kjeholmen.I yngre steinalder bodde folk og husdyr sammen i langhus. På Wøyen gård ble det i 2007 gravet frem stolpehull etter en slik konstruksjon, som kan dateres tilbake til 3700 f. Kr. Det ble også funnet rester etter hus og redskap fra eldre jernalder. Ved overgangen til middelalderen endret byggeskikken seg. Gårdstunene ble ofte plassert på høydedrag og besto av flere mindre, laftede bygninger med hvert sitt bruksformål. I Bærum ble det vanlig å organisere bygningene rundt et åpent, firkantet tun, som på Kveise, Tanum og Bjørum. Badstua, smia og kjona (korntørke) ble plassert i utkanten av tunet på grunn av brannfaren.Svartedauden kom til Bærum høsten 1349, og ble etterfulgt av flere epidemier. Tre fjerdedeler av alle gårdene ble lagt øde. Folk flyttet fra de små og avsideliggende gårdene til de store da disse ble forlatt. Lommedalen synes å ha vært nesten tom for folk, og vest i bygda bodde det bare folk på Haug, Grini, Tanum og Ringi. Først et par hundre år senere begynte folketallet igjen å stige.

Høyonn med hest
Høyonn med hest ved husmannsplassen Malin på Fossum. BB/ TC

 

Den røde enhetslåven
Den røde enhetslåven på Listua tilhører Fossum Bruk. I 1941 huset låven blant annet 18 hester, 150 storfe og 100 griser. ASB

 

Bjørun kart
Bjørumgårdene danner et dobbelt firkanttun med mange bevarte kulturminner. Bjørum var i Bærums Verks eie i nesten 100 år under familien Krefting.

På midten av 1700-tallet var åker-bruket karakteristisk på gårdene. På By var det til sammen minst 40 åkrer. Åkerstykkene var små og med uregelmessig fasong, avgrenset av naturlige hindringer som stein og myrlendt mark. På 1800-tallet endret driftsformen i landbruket seg. Nye, hestetrukne redskaper ble tatt i bruk, dette sammen med gjødsling og vekselsbruk ga økt avkastning og et frodigere jordbrukslandskap. Jordstykkene var oppdelt av naturlige linjedrag, og belter med vegetasjon fulgte stier, bekker og myrdrag. Bygningene på gården ble færre og større, med våningshus i sveitserstil og store røde enhetslåver. Jernovnene ble allemannseie, og gjorde det mulig å varme opp store bolighus. Naturalhusholdningen forsvant gradvis. Produksjon for salg ble viktigere og rundt år 1900 ble det dyrket mer grønnsaker, frukt, bær og blomster. Flere steder preget drivbenker og drivhus landskapsbildet.

Fra slutten av 1800-tallet har det foregått en økende utbygging i Bærum. Mens befolkningen har fordoblet seg, er jordbruksarealet mer enn halvert siden 1949. Etterhvert har landskapet endret seg, og veksler nå mellom store åkerenheter og tett granskog. De gamle vegetasjonsbeltene er fjernet ved planering og bekkelukking. Enhetslåven på mange gårder har blitt overflødig fordi husdyrholdet er lagt ned og dyrkingen effektivisert.

Kart over gårder
Gårdsnavn kan være med på å tidfeste og lokalisere en gård. De eldste gårdene har som regel enkle navn som By, som betyr gården, Haug, Nes eller Ås. Gårdsnavnene kan også være sammensatt, som Nordhaug og Kirkeby. De fleste -heim og -vin-gårdene er fra eldre jernalder. Eksempler på dette er Tanum og Haslum, Grini og Ringi. -Stad-navn knyttes til yngre jernalder, som Ramstad, og -rud-navn til middelalderen. Vi finner særlig mange -rud-navn i Lommedalen. Rud betyr rydning og ble gjerne satt sammen med et navn, som i Jonsrud og Trulsrud.

Gårder

De første gårdene var de største og hadde den beste og mest lettdrevne jorden. De største gårdene hadde også den mest allsidige driften og utnyttet naturgrunnlaget.

Fram til reformasjonen var Kirken og Nesøygodset to viktige grunneiere. Senere ble Nordmarksgodset en stor grunneier.

Noen av de eldste gårdene i vestre Bærum er Berger, Tanum og Ås. Det finnes en teori om at disse ble skilt ut fra en opphavsgård Bergheim (Bærum). Denne kan ha ligget i sørvesthellinga av Kolsås. Fra de første gårdene ble det skilt ut nye gårder. I eldre jernalder var det minst 22 gårder i vestre Bærum. I Lommedalen var det bare to eller tre, der By er den eldste. På samme tid i østre Bærum var det 21 gårder. Valler, Ås (Østerås) og Stabekk er de eldste.

Søndre Berger gård
Søndre Berger gård ligger i det prioriterte kulturlandskapet Frogner-Tandberg. Landskapet grenser til boligområdet på Rykkinn. ASB

 

Vestre og østre Vensås
Vestre og østre Vensås gård ligger høyt og fritt innerst i Lommedalen, i et større, bevart landbruksområde. GM

 

Nadderud gård
Nadderud gård har bevart et romslig hageanlegg til tross for at gården ligger inne-klemt i boligbebyggelsen. ASB

 

Småbruket Rølles i Dælivann-området
Småbruket Rølles i Dælivann-området. Våningshuset fra midten av 1800-tallet har stiltrekk fra senempire. GM

Berger har i eldre jernalder sannsynligvis disponert store arealer mellom Isielva og Lomma. Navnet på oldnorsk er Bergar, flertall av Berg og kan være eldre enn selve gården. Mye av Berger gikk inn i utbyggingen av Rykkinnfeltet, der man flere steder kan finne gamle steingjerder som delte opp jordbrukslandskapet. En av Berger-gårdene driver i dag med fruktdyrking og ligger fortsatt vakkert til i kanten av utbyggingsområdet.

Arkeologiske funn på Wøyen kan tyde på at dette har vært det eldste gårdsbruket i kommunen. Frem til 1627 var Wøyen en del av Nesøygodset og en periode tilhørte gården familien Krefting på Bærums Verk. Gården hadde en svært allsidig drift med eget teglbrenneri, mølle, kvern, sagbruk, fiskerettigheter, skog, husdyr, frukthage og dyrket mark. Gårdsanlegget markerer seg i dag med sin størrelse og mange ulike kulturminner fra gårdens storhetstid. Vinkelgården, som ble påbegynt i 1650, er sammen med fire andre bygninger på gården fredet.

Gravhaugene og rydningsrøysene ved Tanum-gårdene forteller om stedets lange historie. Gården ble delt i 1730-årene og er i dag rene jord- og skogbrukseiendommer. Det gamle fjøset er bygget på stein fra gravhaugene.

Etter at Kjørbo ble skilt ut fra Nesøygodset ble den etter hvert hovedgård og bolig for en rekke fremtredende menn i landets historie, deriblant stattholder Christopher Urne. Gartner Johan Reinhold Grauer anla et mønsterbruk på Kjørbo tidlig på 1800-tallet og var blant de første som dyrket poteter i stort omfang i Norge. Kjørbo tok også i bruk Kalvøya og Borøya til dyrking og beite. Gårdens tårnbygg ble tegnet av arkitekt Henrik Grosch i 1853.

Kjørbo gård sett fra Kadettangen. ASB
Kjørbo gård sett fra Kadettangen. ASB

Jernaldergården Stabekk rådet opprinnelig over store deler av østre Bærum, fra Jar til Sandvika. I dag er det flere Stabekkgårder; Øvre (østre) Stabekk, Skallum, Ringstabekk og Store Stabekk, der sistnevnte er den eldste. I 1874 ble Store Stabekk kjøpt av gartner Peter Lorange. Hans etterkommere driver fortsatt gården. Våningshus og låve er fra ca. 1670. Utløen er en av få bevarte utløer i Bærum.

Bærums jernverk ble grunnlagt på Gommerud gårds grunn. I Peder Ankers tid (1791-1824) ble Bærums Verk en del av Nordmarksgodset som omfattet Bogstad gård, flere jernverk og sager. Godset strakte seg fra Hakadal til Ringerike. Bærums Verk har spilt en viktig og stor rolle for sysselsetting innenfor skogsdrift og teknisk produksjon.

Vinsvoll-loftet
Vinsvoll-loftet. Beitskiene har utskårne felt med konge- og dronningmotiv. AM

 

Griseberget ved Bærums Verk
Griseberget ved Bærums Verk

 

Husmannsplassen Søndre Lathus
Husmannsplassen Søndre Lathus på Fossum, gammelt bilde fra før uthuset ble satt i stand. AM

 

Slaggsteinsmur på husmannsplassen Sleiverud.
Slaggsteinsmur på husmannsplassen Sleiverud. Slagget, som ble til overs etter at jernet var smeltet ut, ble støpt i former og brukt blant annet til muring. Disse spesielle murene finner vi fortsatt i flere bygninger på Bærums Verk. LFM

Husmannsvesenet

Først et par hundre år etter svarte-dauden begynte folketallet å stige. Nyryddingen tok fart. Mellom 1671 og 1770 ble det begrenset adgang til å dele gårdene i flere bruk og husmannsvesenet oppsto. Husmennene arbeidet for bøndene mot å disponere en husmannsplass. Mange hadde ikke arbeidskontrakter og kunne ved uenigheter med eieren bli oppsagt på kort varsel. Flere husmenn hadde i tillegg arbeid ut over arbeidsavtalen, som kjøring, kalkbrenning og vedhogst. Husmannsplassene kunne være på mellom 5 og 6 mål. Plassene ble anlagt på marginale områder og hadde en liten stuebygning med jordkjeller og en eller to uthusbygninger. De store gårdene kunne ha mange hus-mannsplasser. Det lå for eksempel 16 plasser under Wøyen. Langs Tanumveien ligger husmannsplassene tilknyttet Tanumgårdene på rekke og rad, Åsheim, Syltløkka, Hellerud, Fjellheim og Lagerud. På plassen Jonasberget ble Tanum skole bygget i 1899.

Ved fjorden, på øyer og på holmer bodde strandsittere. De var husmenn som bygslet jord ved sjøen og ofte hadde småhandel og fiske som sin viktigste inntekt. Vanligvis eide de husene selv. Husmannsloven av 1851 førte til mer ordnede forhold. I denne perioden var antallet husmenn på det høyeste, med til sammen 231 husmenn og håndverkere i Bærum. På slutten av 1800-tallet ble det lettere å få arbeid, ny industri kom i gang, og mange husmenn fikk kjøpt plassene sine. Husmannsvesenet opphørte i 1928. I kommunen finner vi mange bevarte husmannsstuer, som Hansebakken i Vestmarka og Strømstad på Fossum. Andre plasser er revet, innebygd eller ombygd til det ugjenkjennelige.

Seterdrift

Seterdriften oppstod for å utnytte beitet og for å avlaste innmarka. Kinning og ysting var vanlige måter å bruke melken på. Seterbygningene hadde en enkel standard beregnet på sommerbruk. Noen setrer hadde fjøs. På slutten av 1800-tallet avtok naturalhusholdet og stadig færre gårder sendte buskapen til seters.

Stovisetra er en av våre eldste, bevarte setervoller. Den var seter for gårdene Stovi, Kveise, Skui og Butterud. I dag står det to bygninger på vollen. Seterhuset antas å være oppført en gang før 1800. Seterdriften på Stovivollen ble nedlagt i 1935. Vensåsseter var tidligere seter for flere gårder i Lommedalen. Det eldste huset på setervollen er Anne-storhuset. Setringa her tok slutt rundt 1960, en av de siste setringene i Nordmarka. Nedleggelsen av seterdriften har ført til en endring i kulturlandskapet. Åpne beiteområder og artsrike enger gror igjen.

Skogsdrift

Skogen har bestandig vært en viktig ressurs for gårdene. Seterbruk, jakt, fangst og fiske hadde skogen som utgangspunkt. Tømmerhogst ga byggematerialer og ved til brensel. Produksjon av trekull til verkene var en viktig del av skogsdriften i kommunen. Tømmerhogst foregikk stort sett om vinteren. På våren ble tømmeret trukket ut med hest og fløtet på elvene. I forbindelse med kullbrenning, fløting og hogst ble det bygd koier som overnattingssteder. Disse var svært enkle bygninger, med tømmer av dårlig kvalitet.

Finneplasser

Finnene kom til Østlandet på 1600-tallet. De slo seg ned i skogsområder hvor de hogg og sved av store arealer. I den næringsrike asken dyrket de rug. Jorda ble imidlertid fort utpint og nye skogsområder ble ryddet og dyrket. Mellom finner og nordmenn oppstod en kamp om skogen, noe som førte til at finnene levde ganske isolert fram til slutten av 1800-tallet. Det finske bolighuset, røykstua, var dominert av en stor røykovn i det ene hjørnet av stua. Ovnene kunne utgjøre opp mot en fjerdedel av rommet. Finneplassene i Barlinddalen nord for Burudvann og Danielsbråten på Krokskogen er kulturminner fra denne folkevandringen for drøyt 300 år siden.

Bygninger og kyr på Stovivollen i Vestmarka. PB.
Bygninger og kyr på Stovivollen i Vestmarka. PB.

 

Finneplassen Tranby

Rik på historie

Rik på historie