Borkenholm

Det eldste sporet etter boliger i Bærum er langhuset på Wøyen. På Søndre Skotta står ett av våre eldste bevarte bolighus. Nærheten til Christiania og utbyggingen av jernbanen i 1872 gjorde det attraktivt å bosette seg i Bærum. Etter år 1900 har boligutbyggingen vært økende, til dagens i overkant av 40 000 boliger.

Lokale byggematerialer var lenge en forutsetning for bygging. Naturen ga byggematerialer som tømmer, stein, never, torv og tjære. Bolighusene ble oppført i laftet tømmer, og det var vanlig at arbeidet ble utført av gårdens egne folk eller på dugnad. Lafteteknikken var særlig egnet for mindre hus. Etter at oppgangssaga kom på 1500-tallet fikk folk tilgang til skårne materialer, noe som gjorde det mulig i større grad å bruke reisverk og panel. Med bedre kjennskap til andre stilarter og tradisjoner ble også tegl tatt i bruk. Armert betong kom på markedet tidlig på 1900-tallet, og ble fulgt av glass, metall og lettbetong. De første boligene ble bygget der naturen la grunnlag for livsopphold, enten det var jakt, fiske, dyrkbar mark eller annet. Arbeiderboliger ble bygget i nær tilknytning til arbeidsplassene. Utbygging av jernbanen og senere annen offentlig kommunikasjon gjorde det mulig å bosette seg lenger unna. Bærum ble attraktiv for de som hadde sitt arbeid i Oslo, og utparsellering av eiendommer til boligformål skjedde fra slutten av 1800-tallet. Etter 1950 ble rasjonell arealbruk og samfunnsøkonomi viktige faktorer i planlegging av områder for boligutbygging.

Gårdsbebyggelsen huset ofte flere generasjoner. Arbeiderboligene var stort sett flermannsboliger, mens den tidlige villa- og småhusbebyggelsen var for en eller to familier. Bebyggelsen var sjelden i mer enn to etasjer, og var omgitt av hager eller dyrkede arealer.

Boliger tilknyttet landbruketGårdsbebyggelsen på 1700-tallet lå vanligvis på et høydedrag, og besto av mange bygninger i et åpent firkanttun. Bolighuset var laftet. Den lokale byggeskikken fikk et ensartet preg, og i vårt område besto boligene av stue og ett eller to kammers.

På 1600-tallet hadde det vokst frem et velstående borgerskap i byene. Borgerskapet var vesentlig danske som brakte med seg nye impulser og en annen livsstil. I løpet av siste halvdel av 1600-tallet ble det vanlig med panelkledde fasader og teglsteinstak.

Utenfor byene ble det først de mest velstående som hadde anledning til å bruke håndverkere fra hovedstaden. Disse bidro til opplæring og spesialisering av lokale håndverkere.Embetsmannsboliger og våningshus på større gårder ble bygget om eller erstattet av nye, større hovedbygninger i halvannen eller to etasjer. Med jernovnen var det mulig å varme opp større hus, og det ble vanlig med rom for ulik bruk. Flere stuer og eget kjøkken fikk plass i første etasje, mens andre etasje ble innredet med soverom og i mange tilfeller en festsal til bruk ved store anledninger. Egne rom til tjenestefolket i hovedbygningen gjorde andre mindre bygg på gården overflødige, og gårdstunet ble etter hvert preget av færre og større bygg.

Den nye byggestilen kjennetegnes av symmetriske fasader med inngang midt på langveggen. ”Embetsmannstilen”, som den kalles, hadde ofte valmete eller halv-valmete tak. Innenfor hovedformen ble arkitektoniske elementer tilpasset for å gi bygningen et tidsmessig preg, som for eksempel barokk, rokokko eller empire. Øvrig bebyggelse på gården beholdt som regel det tradisjonelle preget.

I første halvdel av 1800-tallet ble det vanlig at de nye stiluttrykkene satte sitt preg også på hovedbygningene på mindre gårder.

Arbeiderboliger

På Bærums Verk og Fossum er det arbeiderboliger fra 1700- og 1800-tallet. De eldste boligene var i en etasje med loft. Boligene langs Verksgata på Bærums Verk var små en-etasjes rekkehus for flere familier. ”Stortinget” i to etasjer og med åtte leiligheter er fra 1890. På Fossum ble det bygget rekkehus for seks familier på slutten av 1700-tallet. De fleste arbeiderboligene er oppført i tre, men også teglstein er brukt. Slaggstein, et avfallsprodukt fra jernutvinningen, ble brukt som byggemateriale i fjøs og uthusbygninger.

På Høvik Verk finnes i dag bare noen få arbeiderboliger fra slutten av 1800-tallet. Bygningen ”Nedre Eidsvoll” ble flyttet til Høvik fra Eidsvoll i 1875, og ble bolig for åtte familier. Boligen hadde tilnavnet ”Nedre Fattigbrakka”.

1800- tallet

Befolkningen utenfor byene hadde vokst raskt på 1800-tallet, og jordbruket ga ikke arbeid til alle. Fordi det var behov for tjenestefolk og arbeidere i de nye industriene i Kristiania var det svært få fra Bærum som utvandret til Amerika. Mange fant seg bosted og arbeid i byen.

Med industrialismen kom en sterk økonomisk vekst som medførte økt byggeaktivitet med utbygging av veier, jernbane og industriarbeidsplasser. Etter at Drammensbanen åpnet i 1872 ble det solgt tomter mellom Lysaker og Sandvika. De landlige omgivelsene ble attraktive for velstående byborgere som oppførte større villaer nær jernbanestasjonene. Håndverkere og arbeidere oppførte sine mindre og enklere boliger i litt større avstand til stasjonene.

Fradelingen av tomter fra gårdene til villabebyggelse innledet den utviklingen og fortettingen som senere har satt sitt preg på Bærum. Sveitserstil var den dominerende stilart for små og store boliger i denne perioden. Snekkerne kunne hente inspirasjon fra plansjeverk og kataloger over prefabrikerte bygningsdeler. Profilerte lister, utskårne detaljer, løvsagarbeid og bruk av kontrasterende oker og jordfarger for å fremheve detaljene kjennetegner stilen. Stilen lot seg også godt tilpasse eldre bebyggelse og mange eldre boliger ble rikt dekorert. 

Tre herskapshus i Bærum omtales som ”slott”. ”Slottet” på Bærums Verk ble oppført 1840-48 som bolig for verkseieren. Den nye hovedbygningen ble tegnet av arkitekt Johan Henrik Nebelong i nyromansk stil. Bygningen erstattet bruk av den gamle barokke hovedbygningen som bolig. Den andre bygningen i Bærum som har fått betegnelsen ”Slottet” er hovedbygningen på Ringstabekk gård. Den nygotiske bygningen fra 1851 er tegnet av arkitekt Heinrich Ernst Schirmer. 50 år senere oppføres verkseierboligen ”Slottet” på Høvik Verk. Bygningen er preget av historismen og ble tegnet av arkitekt Harald Olsen.

Tidlig 1900-tall

De store villa- og boligområdene i Bærum har vokst frem de siste hundre år. Tidlig på 1900-tallet opplevde kommunen en stor innflytting, særlig fra hovedstaden. De fleste av innflytterne hadde sitt arbeid i byen eller i lokale håndverk- og industribedrifter.

Rundt 1900 ble det mer vanlig å bruke arkitekter også utenfor byene, og i Bærum ble mange boliger arkitekttegnet. Villaene ble oppført i nasjonalromantisk stil og i dragestil. Stilartene har sine forbilder i tradisjonell norsk byggeskikk og materialbruk, men dragestilen er i tillegg påvirket av den europeiske jugendstilen.

Lagåsen mellom Fornebu gård og Lysaker ble utparsellert i perioden 1890-1910. En rekke kjente politikere, vitenskapsmenn og kunstnere, kjent som Lysaker-kretsen, bosatte seg her. Erik Werenskiold, Eilif Pettersen, Gerhard Munthe, Fridjof Nansen og Halvdan Koht var blant disse. Utbyggingen var preget av økonomiske oppgangstider. På store eiendommer ble det oppført herskapelige villaer med hager og parkanlegg. Boligene ble tegnet av noen av landets fremste arkitekter på den tid. Blant disse nevnes Hjalmar Welhaven, Halfdan Berle, Ole Sverre, Holger Sinding-Larsen og ikke minst Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson.

Arneberg vokste opp ved Lysakerelva og var påvirket av Lysaker-kretsen og håndverksmiljøet langs elva. Gjennom studietiden ble Arneberg kjent med Magnus Poulsson, som han senere samarbeidet med. Arneberg og Poulsson hadde som mål i sitt arbeid å utvikle en selvstendig norsk arkitektur med røtter i tradisjonell norsk byggeskikk. De to arkitektene tegnet mange eneboliger i Lagåsen-området.

I kontrast til boformene på Lagåsen bodde arbeiderne i Kristiania i leiligheter i store leiegårder. Mange drømte om bedre boligstandard og eget hus i sunnere omgivelser. Typografenes boligselskap ble stiftet som et aksjeselskap i år 1900. Selskapet kjøpte Nedre Nadderud gård og brukte høydedragene til boligtomter. Utbyggingen ble den første store ”Egne Hjem” utbyggingen i Norge.

Bevegelsens ideologi og organisering fikk betydning for boligutvikling og bebyggelse både i Bærum og i landet forøvrig i de kommende år. Det ble utarbeidet en helhetlig plan for området med veier, brønntomter og parken Birkelunden. Det ble tatt initiativ til opprettelse av eget samvirkelag og Stabæk Sparebank. Nedre Nadderud gård med tilhørende jorder ble drevet videre, og ga inntekter til boligselskapet. Tomtene var på omtrent to mål, og ble bebygget med boliger med utleiemulighet og uthus. Utgangspunket for bebyggelsen var et stort og et mindre typehus i halvannen etasje, panelkledde eller i laftet tømmer. Flere arkitekter og byggmestere medvirket til at husene fikk en individuell utforming hvor en enkel sveitser- eller dragestil dominerte. Beboerne kunne holde høner, andre mindre husdyr og dyrke frukt, bær og grønnsaker. Det ble holdt kurs og dannet foreninger som skulle ivareta nyttige og sosiale formål. I 1895 var det opprettet en kommunal garanti for lån, og i 1904 startet Boligbanken sin virksomhet. Låneordninger, i kombinasjon med stor grad av egeninnsats, gjorde det mulig for innbyggere uten økonomiske midler å anskaffe egen bolig.Det ble oppført arbeiderbruk og horisontalt delte tomannsboliger i halvannen og to etasjer med tilhørende uthus. Hver leilighet besto vanligvis av to rom og kjøkken. Boligene ble oppført i laftet tømmer og samme tegning ble brukt til flere hus. Eiendommene var store (arbeiderbruk var på ca 8 mål, boligeiendommer på ca 2-2,5 mål). Det var vanlig å dyrke nyttevekster og å holde husdyr som høner og gris. Lånfinansierte boliger ble oppført spredt i hele kommunen. Nær jernbanestasjonene og på tomter utskilt fra gårdene Ringstabekk, Grav, Løkeberg og Vestre Haslum lå boligbankhusene forholdsvis tett. I 1918 kjøpte Bærum kommune opp Nedre Aas gård for utparsellering til boligformål. Det ble besluttet at tomtene skulle festes og ikke selges. Tidligere hadde boligbyggerne, omtrent uten unntak, kjøpt egen tomt.I forbindelse med at Oslo Sporveier etablerte verksteder og vognhaller på Avløs, ble Avløskollen utbygget med boliger til ansatte i 1924. Området ble kalt ”Kongo”, og besto av små velformede boliger med hager. Arkitekt Just Borthen sto for planlegging og utforming av de individuelt tilpassede boligene. 

På Løkeberg og Levre bygget kommunen boliger for husløse. Hver bolig besto av åtte ett-roms leiligheter. Løkkebergbråten husvilleboliger ble tegnet av arkitekt Olaf Boye. I tilknytning til skolene bygget kommunen boliger for lærere. På Grav, Haslum og Tanum skoler fikk arkitekt Arnstein Arneberg i oppdrag å utforme lærerboliger.

Mellomkrigstiden

Funksjonalismens krav til enklere og mer praktiske boliger endret byggestilen på 1930-tallet. De nye mulighetene som armert betong, stål og glass ga, ble også tatt i bruk i boligbyggingen. Parallelt ble det fortsatt bygget i tre. Funksjonell planløsning, lys og luft ble avgjørende for boligenes utforming. Unødvendige dekorative elementer ble utelatt. Det ble vanlig å holde hele huset oppvarmet, og nye hus fikk vannbåren varme med radiatorer og oljebrenner i kjelleren.

Den nye stilen kom sterkest til uttrykk i enkelte arkitekttegnede eneboliger. De nye idealene kom også til uttrykk i en mer folkelig versjon av stilen, ofte omtalt som ”funkis”.

Fra og med funksjonalismen omtales arkitekturtrender og enkelt-bygg mer detaljert i kapittel 12. Nyere arkitektur. I dette kapitlet blir hovedvekten lagt på større boligutbygginger og boligfelt

Etterkrigstiden

Perioden rett etter krigen var preget av optimisme og fremtidstro. Det var stort behov for nye boliger i hele landet, og boligbygging var en av de viktigste politiske sakene. Som en konsekvens av dette ble ny bebyggelse planlagt med større tetthet. Materialknappheten var merkbar en periode, men etter hvert som denne opphørte skjøt utbyggingen fart. Nystiftede boligbyggelag fikk en viktig pådriverrolle for boligbygging både i privat og offentlig regi. Husbanken ble opprettet i 1946. Formålet med banken var å gi boliglån til oppføring av boliger etter den andre verdenskrig. Banken satte kriterier for lånene som bidro til å heve kvalitet og standard på boligene. Husbanken var særlig viktig i gjenreisingsperioden. Boligbebyggelsen fra etterkrigstiden består vesentlig av små eneboliger, samt to- og firemannsboliger. Det er utbygging av boliger i felt som dominerer. Småhusene har en tradisjonell, enkel og funksjonell utforming. Vertikalt delte boliger ble populære, i motsetning til de horisontalt delte fra tidlig på 1900-tallet.

I Bærum foregikk den største utbyggingen i østre deler og ble lagt langs vei og nyetablerte baner.

Bærum Boligbyggelag ble stiftet i november 1945. Byggelagets første prosjekt var A.L. Ekeberg Borettslag i 1946. Arkitekt Kirsten Sinding-Larsen tegnet boligene og insisterte på at hver leilighet skulle påkostes eget bad og balkong. Innsparinger ble gjort ved bruk av standardiserte bygningselementer.

Arkitektkonkurransen for utbygging av Eiksmarka ble vunnet av arkitektene Hans Mollø-Christensen og Odd Gengenbach. På området ble oppført ene- og tomannsboliger, rekkehus og blokker forca 6 000 personer. Tanken var at stedet skulle fungere som en selvstendig enhet, med kjøpesenter, skole og kirke. Et effektivt kollektivnett skulle knytte Eiksmarka til Oslo. Blokkområdene ble utformet med store, sjenerøse grøntområder mellom blokkene. Småhustomtene var mindre enn det som tidligere hadde vært vanlig, men desto mer areal var avsatt til friområder. Arkitekten foreslo at det skulle avsettes areal til en bilplass per boenhet, men ”slike urealistiske fremtidsdrømmer” ville ikke utbyggeren være med på. Bil var ikke allemannseie. Derimot ble det avsatt areal til forlengelse av Røa-banen frem til Østerås og videre til Haslum. En god del av utbyggingen skjedde i regi av boligbyggelag for ulike yrkesgrupper og bedrifter, som Forsvaret, Universitetet og Politiet.Det ble tatt i bruk nye byggemetoder som glideforskaling, prefabrikerte betongelementer og nye materialer som lettbetong og isopor.

Det første blokkområdet på Eiksmarka er fra 1947 og ble tegnet av arkitektene Gengenbach og Mollø-Christensen. Blokkene var for Det Norske Luftfartsverket. Utformingen er i 3 etasjer, med saltak og smale bygningsvolumer som ga lyse, gjennomgående leiligheter.

Olav Selvaag fikk ansvaret for oppføring av eneboliger og rekkehus i Lauritz Sands vei. Selvaags rimelige byggemetoder var omdiskutert og mange var redd for at dette ville bli en verdiforringelse av området.

Boligblokken på Bjørnekollen på Haslum er en av kommunens første større boligblokker med over 100 leiligheter. En vesentlig målsetting for planløsning var ønske om å gi hver leilighet lys, utsikt til fri natur og stillhet. Bjørnekollen er tegnet av arkitekt Robert Esdaile i 1958.

Industrielt produserte boliger var kjent allerede før 1900. På verdensutstillingen i Wien i 1873 ble det vist et ferdighus fra Snarøen Brug. Først etter 2. verdenskrig utviklet denne industrien seg raskt. De arkitekttegnede eneboligene fra etterkrigstiden er preget av to hovedretninger i arkitekturen; den organiske og den modernistiske. Den organiske arkitekturen er godt tilpasset landskapet og har utstrakt bruk av tre som bygningsmateriale. Den modernistiske arkitekturen er internasjonalt påvirket med hovedvekt på funksjonalitet, geometriske former og bruk av nyere materialer.1960 og 70-talletI 1965 kom bygningsloven som påla alle kommuner å utarbeide generalplaner hvor fremtidig arealbruk ble fastlagt. ”Stor-Oslo” ble et begrep for planleggings- samarbeid mellom Oslo og omkringliggende kommuner. Fra Oslos side ønsket man primært næringsvekst vestover til Bærum. Næringsvekst bidro til økt etterspørsel etter boliger. Idealet for utbygging ble boliggrupper i nær tilknytning til skole og butikker, god kollektivforbindelse og tilgang til friområder.

Parallelt med feltutbygging skjedde en stor utbygging med eneboliger. Husbanken og ferdighusfirmaene muliggjorde drømmen om hus og hage for mange. De prefabrikerte husene gjorde boligbyggingen mer rasjonell, men det ble lagt mindre vekt på tilpasning til tomt og omkringliggende bebyggelse. Ønsket om å få til en størst mulig bolig innenfor Husbankens rammer medførte at kjelleren ofte ble tatt i bruk til oppholdsrom.Selvaagbygg ble den store aktøren i boligmarkedet i denne perioden. Selvaags målsetting var å bygge rimelige boenheter. Stilen er nøktern, enkel og rasjonell. Den største utbyggingen i Bærum på 1970-tallet var Rykkinnfeltet. Selvaagbygg og Ragnar Evensen sto for mesteparten av utbyggingen. Boligbebyggelsen består av blokker, rekkehus og småhus. Området var planlagt for ca 6000 personer. Trafikksikkerhet og grøntområder var viktige premisser for utbyggingen av feltet. En ringvei rundt området sammen med sentrale, sammenhengende grøntområder var hovedidéen. Bil og gangtrafikk ble separert, og parkering for blokkbebyggelsen henvist til garasjeanlegg. Boligtilbudet skulle være rimelig og variert, sammen med et godt servicetilbud. Arkitektene Alex Christiansen og Ola-Petter Hjorth tegnet tidlig på 1960-tallet en rekke eneboliger i Løkenlia på Kolsås. På Vøyenenga ligger et lite område med atriumhus fra 1968 tegnet av arkitekt Peter Sommer. Grav-feltet med blant annet kjedete atriumhus og rekkehus ble oppført av Selvaag rundt 1970, omtrent samtidig med at firmaet oppførte de små eneboligene i Sverrestien på Blommenholm.Arkitektene Per-Johan Eriksen og Bengt Espen Knutsen tegnet i 1976 et boligområde i Fürstveien på Snarøya i et nyfunksjonalistisk formspråk. Året etter tegnet de den lille gruppen med fire eneboliger i Nadderudveien hvor det er brukt tre både til fasade- og taktekking. På Høvik ligger en gruppe med 20 eneboliger i halvannen etasje. To og to boliger ligger kjedet sammen og danner en sammenhengende hestesko rundt et parkmessig opparbeidet tun. Arkitektkontoret Torp & Torp tegnet prosjektet. 

1980 og 90-talletI denne perioden var boligmarkedet sterkt påvirket av svingningene i den europeiske økonomien. Tidlig på 1980-tallet var det et usikkert marked, før det tok seg kraftig opp i ”jappetiden”, for deretter å kollapse. Først på slutten av 1990-tallet var det norske boligmarkedet igjen stabilt.

Det offentlige hadde frem til 1990 hatt en viktig rolle i arbeidet med å tilrettelegge og regulere områder til boligformål. Mye av dette arbeidet ble nå overlatt til private utbyggere, og Husbankens rolle ble redusert. På 1970-tallet hadde det vært viktig å skille bil og trafikk fra bolig og utearealer. I de nye boligstrøkene med småhus ble det planlagt med garasje og asfaltert vei helt fram til døren. Boligfeltene fikk tidlig i perioden et ”tradisjonelt” uttrykk. Uttrykket er videreutviklet fra en tradisjonell norsk trearkitektur.

Den største boligutbyggingen i Bærum på 1980- og 1990-tallet foregikk på Bærums Verk, i Lommedalen og på Emma Hjorth. I flere av feltene finner vi igjen mye av den tidstypiske stilen. På Bekkestua, Stabekk og i Sandvika ble senterområdene bygget ut med leilighetskomplekser. Flere av disse ble bygget med tanke på eldre som ikke lenger ønsket å bo og vedlikeholde hus og hage. Leilighetene er romslige, med store terrasser og høy standard.

Parallelt med de store feltutbyggingene skjedde det en ytterligere fortetting i de eldre villaområdene i østre Bærum. Den lille boliggruppen i Jarveien, tegnet avPer-JohanEriksen og Bengt Espen Knutsen i 1982, smyger seg fint inn mellom eksisterende villabebyggelse. Den tradisjonelle norske trearkitekturen har vært inspirasjon, men er gitt et tidsmessig formuttrykk. Et annet fortetningsprosjekt er Inge Lødner og Erik Haukaas’ bofellesskap på Stabekk. Omkring et sentralt fellesrom er det plassert tre boligenheter.

Tanken om at den enkelte bolig skulle være del av et sosialt og fysisk fellesskap ble vektlagt ved prosjektkonkurransen for boligutstillingen på Sleiverud i 1987. Utstillingen ”Bygg for fremtiden” omfattet 75 boliger. På utstillingsområdet finnes gruppeboliger, eneboliger, barnehage, grendehus og felles friområder.

Blant arkitektene som bidro var Sverre Fehn, Kari Nissen Brodtkorb, Lund og Slaatto, div A Arkitekter, Bengt Espen Knutsen og Planforum.En økende interesse for å ta vare på bygningsarven gjorde seg gjeldende i denne perioden, både i forhold til å ta vare på gamle hus og å tilpasse nybygg til eksisterende.

Vårt årtusen

En tendens i tiden er at flere ønsker å bo sentralt, i nær tilknytning til forretninger, offentlig kommunikasjon og servicetilbud. Senterutbyggingen i Bærum fortsetter og tidligere næringsområder transformeres til boliger. På et tidligere næringsareal på Lysaker er det bygget et prisbelønnet boligkompleks tegnet av arkitekt Kari Nissen Brodtkorb. I Sandvika er Victoria Linoleumsfabrikk revet og erstattet med leilighetsbygg. Det bygges mange ulike leilighetstyper, med store forskjeller i kvalitet. I etablerte småhusområder foregår en fortetting med ene- og tomannsboliger. En minimalistisk stil, inspirert av funksjonalismen, har blitt moderne. Boligene har blitt betydelig større enn tidligere, og har ofte en åpen planløsning med store glassflater og mye lys.

Byggeforskriften setter store krav til energibruk. Ulike varmekilder som fjernvarme, varmepumper og biobrensel kombineres med avanserte styringssystemer for ventilasjon. Det største transformasjonsprosjektet i Bærum skjer på Fornebu. Boligdelen er planlagt for inntil 6000 boenheter. I planleggingen er det lagt stor vekt på varierte boligtyper og kvalitet i bomiljø. Det er laget bomiljøveileder og estetiske retningslinjer. Den sentrale Nansenparken er et plangrep som sammen med strandarealene gir et grønt og luftig preg. Miljøhensyn er vektlagt på mange nivåer, som i håndtering av forurensede masser etter flyplassen, overvannsløsning og energibruk

Rik på historie