Stillehavsøsters – fra pøbel til butikk?

Tekst: Signy Grape

---

– Det kan virke håpløst, for hvert levende skjell kan lage hundrevis av millioner av nye larver, sier Christoffer Adrian Melum, rådgiver for vannmiljø og forurensning i Bærum kommune.

Han står i vadestøvler i vannkanten på Båtstøjordet ved Høvik og peker utover en strand mer dekket av østers enn av sand og stein. Flesteparten av larvene vil dø, men litt av mange millioner er fortsatt veldig mange nye skjell. Her trives de av de samme grunnene som folk gjør – det er lunt og grunt i fjæra. En varmere fjord har også bidratt ekstra til at de formerer seg i hopetall.

Et langtidsprosjekt med frivillige krefter

Likevel er ikke Melum en slagen mann, for med seg har han en målbevisst gjeng med hakker og spader. En solrik formiddag troppet folk fra lokalt nærings- og organisasjonsliv, og elever fra Akademiet i Sandvika opp til østersplukkedugnad på Båtstøjordet.

– Det første året vi setter i gang med å rydde stranden så ser det veldig stygt ut. Men på steder som Storøyodden ved Fornebu, der vi har holdt på i fem år, ser vi nå svært lite østers. Dette er et langtidsarbeid, sier han.

Poenget er ikke å fjerne alt, men å holde bestanden i sjakk – spesielt ved friluftsområder der både mennesker og dyr kan å skjære seg på skjellene. Små, nyetablert skjell vil være er lettere å plukke eller knuse på neste års dugnad.

– Østersen er kommet for å bli. Nå handler det om å ta tilbake enkelte strender slik at folk kan bruke dem igjen, sier Melum.

Fra søppel til verdiskaping

De store mengdene skjell som man har klart å plukke, har imidlertid skapt et nytt problem: Hva skal man gjøre med dem?

Det finnes ikke en metode for å tørke og knuse skjellene i stor skala, og skjellene endte opp som store hauger på Isi gjenvinningsstasjon. Etter hvert ble kapasiteten sprengt.

– Noen av kollegene mine har faktisk måttet grave ned skjell i egen hage fordi vi ikke lenger fikk levert dem, forteller Melum.

Løsningen ble et samarbeid med No17, som er et næringsnettverk som jobber for å fremme bærekraftig forretningsutvikling og samarbeid på tvers av ulike sektorer. Nettverket har tatt et initiativ overfor kommunene i indre Oslofjord om å delta i et prosjekt som skal se om stillehavsøstersen kan brukes til noe nyttig. Prosjektet er støttet av Akershus fylkeskommune, og jobber nå for å etablere et mottak for østersen og forske på hvordan den kan anvendes i ny næring.

I Bærum stiller kommunen med utstyr og transport, mens nettverket organiserer dugnadene.

En gammel ressurs i ny drakt

Østersene fra indre Oslofjord er uegnet som menneskemat, men inneholder mye kalk – et ettertraktet materiale i flere industrier. Kalk brukes blant annet i mørtel, kalkmaling, terrazzo, og som tilsetning i ulike prosesser.

– Kalkbrenning har en lang og viktig historie i Bærum. Kalkovnen i kommunevåpenet symboliserer nettopp det, sier Anne Jorunn Ravndal, som er daglig leder i No17-nettverket.

Nettverket har allerede testet bruken av knust skjellkalk til jordforbedring, og håper at det også kan benyttes i byggematerialer. Målet for 2025 er å testbrenne mellom én til to tonn østers – og på sikt øke dette.

–  Mulighetene for bruk av denne kalken kan være mange. For eksempel er det et behov for store mengder kalkmaling til restaurering av gamle bygg og kirker, sier Ravndal, og understreker at nettverket selv ikke har en kommersiell interesse i prosjektet.

Muligheter i sirkulære løsninger

I tillegg til å undersøke om dette kan bli en næring, er det like viktig for Ravndal at prosjektet handler om å skape en holdningsendring. Hun mener prosjektet kan bidra til å rette søkelys på det store miljøproblemet som invaderende arter er både til sjøs og på land, samtidig som man viser at det kan finnes en praktisk løsning.

– Det handler om å endre tankesettet vårt. Vi lever i et bruk-og-kast-samfunn. Vi kjøper ting, bruker dem, og kaster dem. Her prøver vi å vise at det vi har rundt oss – selv invaderende arter – kan være verdifulle ressurser, sier hun.

Håpløshet blir til handling

I en tid hvor mange kjenner på et tungsinn og en økosorg, blir det ekstra viktig å bygge fellesskap og håp, mener Ravndal.

– Noen blir nedstemte når de ser tilstanden i fjorden, men flere forteller i etterkant at det å gjøre noe konkret, sammen med andre, gir dem ny tro på at endring er mulig.

– Å føle på håpløshet kan faktisk bli en drivkraft for å handle. Kanskje endrer man sin egen atferd. Og jo flere som engasjerer seg, desto sterkere blir presset på politikerne til å ta de riktige valgene – for Oslofjorden, for naturen som helhet, og for fremtidige generasjoner.