Bruker sommeren på å redde sjeldne planter i Bærum

For få måneder siden jobbet Marianne som landskapsarkitekt. Nå bruker hun sommeren på å rive opp planter langs kysten, på øyene og i vassdragene i Bærum. Målet er å gi plass tilbake til flere av de truede artene vi har langs Oslofjorden.

Tekst: Marit Nore

Marianne Bergan Engebretsen står med pose og spade i en blomstereng på Smedtangen. Rundt henne vokser høye hvite og gule blomster. For folk flest er dette en litt rotete kysteng full av summende insekter. Marianne ser noe annet.

Den hvitblomstrende planten heter hjorterot. Den er nær truet og en viktig art i de sjeldne kalkmarkene langs Oslofjorden. Rundt den vokser hagepastinakk og hvitsteinkløver. Det er arter som ikke hører hjemme her.

Dette er sommerjobben hennes. Sammen med tre andre sommerengasjerte og spesialkonsulent for naturmangfold Joran Bjerke bekjemper hun fremmede arter langs kysten, på øyene og i vassdragene i Bærum.

Marianne viser fram en hagepastinakk. Den smakfulle rotgrønnsaken har spredt seg fra hager og dyrket mark til kystområder og veikanter i Bærum. Der konkurrerer den ut stedegne planter som flere insekter er avhengig av.
Foto: Marit Nore

Utdannet arkitekt, oppdratt som fremmedartsbekjemper

Mariannes interesse for natur startet allerede i oppveksten i Bærum.

– Jeg er egentlig født inn i dette. Da jeg var liten og foreldrene mine tok meg med på tur, plukket vi alltid fremmedarter underveis. Jeg har plukket kanadagullris siden jeg var barn, sier hun.

At det skulle bli en jobb, så hun ikke for seg.

– Jeg tror ikke 14 år gamle Marianne ville trodd at dette var det jeg skulle gjøre.

Marianne er egentlig utdannet arkitekt, og jobbet som landskapsarkitekt fram til i våres. Da sa hun opp jobben og søkte på sommerengasjementet i kommunen. Hun mener landskapsarkitekter har et stort ansvar.

– Vi er med på å bestemme hvilke planter som brukes i uteområder. Noen av artene som har blitt plantet gjennom årene, har senere spredt seg til naturen og skapt problemer. Bedre kunnskap om fremmedarter burde være en del av utdannelsen, sier hun.

De hvite blomstene heter hjorterot, og er svært populær blant insekter. De gule er reinfann, en art som er vanlig på strender og i engarealer. Marianne og Anniken luket blant annet hvitsteinkløver og hagepastinakk fra engen, for å unngå at artene sprer seg til kalkmarka like ved.
Foto: Marit Nore

Fra hagefavoritt til naturproblem

Denne fredagen er fremmedartsteamet på Smedtangen på Fornebu. Her er det nok å ta tak i. Store syrinkratt har fått vokse i flere tiår, og blankmispel har etablert seg flere steder.

Mens Marianne og Mathilde Fjæstad luker legesteinkløver og hvitsteinkløver, pensler Joran Bjerke nylig kappede syrinstammer med glyfosat. Væsken er tilsatt blåfarge slik at det er lett å se hvilke stubber som allerede er behandlet. Målet er å hindre at syrinen skyter nye skudd fra røttene.

Det er viktig å ha en plan for de store områdene som blir stående åpne etter at syrinen er fjernet. Fremmede arter og andre konkurransesterke planter kan raskt etablere seg og ta over, før de hjemmehørende plantene har noen sjanse.

– Når røttene brytes ned, blir jorda mer næringsrik. Artene vi ønsker å ta vare på, trenger det motsatte. De trives best på tørr, åpen og næringsfattig kalkmark, sier Joran.

Syrinen er en populær, vakker og velduftende hageplante, men flere steder langs Bærumskysten truer den noen av kommunens mest verdifulle naturområder. Her pensler Joran Bjerke nykappede stubber med glyfosat, for å hindre at syrinbusken kommer opp igjen.
Foto: Marit Nore

Planter du knapt ser noe annet sted i Norge

Artene kommunen prøver å bevare, er sjeldne. Flere har sitt viktigste leveområde langs kysten i indre Oslofjord, og noen finnes nesten bare her.

– Dette er blant de mest verdifulle naturområdene vi har, sier Joran.

Blant de store syrinbuskene peker hun på små og anonyme planter. En enslig lilla aksveronika. En hvit nikkesmelle. En tørr og ferdigblomstret knollmjødurt. Hun bøyer seg ned ved en liten gresstust.

– Ser du at den er litt blågrønn? Det er enghavre, en art som er nær truet på rødlista.

Like ved vokser smaltimotei, som er sårbar. Det betyr at den står i fare for å forsvinne fra Norge. Den vokser bare på noen få steder, slik som åpen grunnlendt kalkmark.

Joran sprer frø fra stedegne arter tilbake på kollen der syrinene har stått. Slik hjelper hun naturen i gang igjen. Knollmjødurt er først ut. Senere i sommer skal hun samle inn og spre frø fra aksveronika.

– Vi prøver å hjelpe det naturlige artsmangfoldet til å ta tilbake vokseplassene sine.

Mange ser bare syrinen. Fremmedartsteamet i Bærum ser også plantene som forsvinner under den. Her står en enslig aksveronika i skyggen av et digert syrinkratt på Fornebu. Aksveronika er en vakker og sårbar plante som trives på næringsfattig kalkmark. Arten har en svært begrenset utbredelse i Norge og finnes bare langs deler av Indre Oslofjord.
Foto: Marit Nore

Maur fra topp til tå

Lenger nede i skråningen kommer Anniken Ramdal og Marie Strøm-Storaker gående med store blankmispelbusker på slep. Buskene er gravd opp med jekk, saks og spade. Arbeidet er tungt og tidkrevende. Samtidig kryr det av maur.

– De kommer overalt, sier Marie. Under buksa, inn i skoene og opp i genseren. Derfor forsøker teamet å flytte seg rundt i løpet av dagen. Maurene er en del av arbeidsdagen. Sol, varme, bratte skråninger og tunge røtter hører også med. Og fine samtaler, ny kunnskap og gjerne et forfriskende bad i lunsjpausen.

Midt i syrinkrattet oppdager de enda en blankmispel.

– Den har trolig kommet hit etter at en fugl spiste et mispelbær i en hage, satte seg her på syrinbusken og gjorde sitt fornødne for noen tiår siden, sier Joran.

Mispelplantene etablerer seg enkelt, men de er tunge å få bort. Anniken jekker opp rota, mens Marie klipper rot for rot nedenifra før hele planten graves opp med spade.
Foto: Marit Nore

Øyene, vassdragene og jakten på de siste plantene

Arbeidet er variert. Noen dager luker de strandkarse på øyene i skjærgården. Samtidig følger de utviklingen av andre arter som påvirker strandengene.

Andre dager leter teamet etter kjempespringfrø og skunkkala langs Sandviksvassdraget. Innsatsen begynner å gi resultater. Etter flere års arbeid er det knapt planter igjen.

– Det er gøy å se at det vi gjør gir synlige resultater, sier Marie, som studerer biologi i Bergen.

– Vi har vært på utrolig mange idylliske steder i løpet av sommeren. Det er stor forskjell på denne jobben og eksamenslesing. Jeg blir sliten i kroppen på en god måte, og har mye mindre vondt i ryggen nå, sier hun.

Marie og Anniken lemper mispelbusker inn i bagasjerommet, oppå dagens fangst av syriner.
Foto: Marit Nore

Mer plass til artene som hører hjemme her

Etter en time i strandengen er posen til Marianne fylt opp med hvitsteinkløver og hagepastinakk. Igjen står den hvite hjorteroten. Den er populær blant humler, bier, sommerfugler og andre insekter.

For Marianne handler sommerjobben om mer enn å fjerne busker og blomster. Det handler om å gi plass tilbake til artene som alltid har hørt hjemme langs Oslofjorden, der hun selv har vokst opp med å tilbringe mye tid.

Et innblikk i arbeidsdagen på Smedtangen på Fornebu

Store sekker fylles med fremmede arter. Tilbake står en blomstrende eng med stedegne planter som gir mat og leveområder til insektene som hører hjemme her.

Hver sommer bekjemper Joran fremmede arter langs kyst og vassdrag i Bærum. Sammen med fire sommerengasjerte og en kollega fra Natur og vannmiljø er hun daglig ute i felt fra juni til september. Arbeidet finansieres med midler fra natursatsordningen til Miljødirektoratet.

Fremmedartsteamet har mange fine lunsjutsikter gjennom sommeren, helst i skyggen. Pausen kombinerer de gjerne med et bad. Her sitter Joran Bjerke og Marianne Bergan Engebretsen på Smedtangen.

Lunsjpause i skyggen på Smedtangen. Fra venstre: Anniken, Marie, Mathilde (bak) og Marianne.

Bildet viser en nikkesmelle i skyggen av syrinkrattet som var i ferd med å bre seg utover kollen på Smedtangen på Fornebu. Nikkesmelle er en av artene som kan få bedre vilkår når fremmede arter som syrin fjernes. Arten står oppført som nær truet på norsk rødliste for arter (2021), og er i tilbakegang flere steder i landet.

Denne kollen på Smedtangen var tidligere full av syriner. Arbeidet med å fjerne dem, har pågått over flere år. I år håper teamet å gjøre seg ferdige med den siste resten, som ses på bildet.

Der det tidligere sto et tett syrinkratt, slipper nå lys og luft ned til bakken. Målet er at stedegne planter gradvis skal ta tilbake området, men det krever tett oppfølging over flere år. Bilene fylles med syriner, mispel og andre fremmede arter.

Visste du at?

Bærum har drevet systematisk bekjempelse av fremmede arter siden 1990-tallet. Det startet med kjempebjørnekjeks, en plante som ga alvorlige brannskader på dem som kom i kontakt med plantesaften. Selv ikke kommuneoverlegen visste hvor sårene kom fra i starten.
Siden 1990 har arbeidet og utfordringene vokst. Kommunen har ryddet fremmedarter langs kysten siden 2018. Det er langt mer å gjøre enn det finnes tid eller midler til. Områdene med størst naturverdier prioriteres først. Særlig de åpne kalkmarkene langs Oslofjorden.
Arbeidet med å rydde fremmedarter er finansiert med midler fra miljødirektoratet og støtteordningen "Natursats".