Dette innlegget er en kommentar fra psykolog i Bærum Joakim Næss. Han skriver om hva det kan gjøre med oss at pandemien vedvarer. 

Døgnet rundt hører vi om - og må prøve å forholde oss til - en trussel som vi kan ikke se, høre, lukte eller ta på. 

Det finnes ingen måte for den enkelte av oss å ta opp kampen mot koronaviruset, og idet samme vi som samfunn har «ridd av» en ny smittebølge, kommer beskjeden om en «mutant ute av kontroll» - et nytt tilbakeslag og ytterligere innskjerpinger.

Dersom du er «møkk lei» og reagerer med irritasjon, uro, engstelse, nedstemthet eller simpelthen resignasjon, er ikke det rart. De aller fleste av oss kjenner på en økende grad av å være lei og sliten, og begrepet «tiltakstretthet» har dukket opp i ordskiftet.

Akutt krise - evnen til omstilling og håndtering er formidabel

Er det én ting jeg tenker de siste 10 månedene viser med tydelighet, er det evnen vi mennesker har til å tilpasse oss og takle utfordringer. Ikke minst gjelder dette barn og unge - for en innsats! Da nyheten sprakk i mars i fjor, genererte det enorme krefter og rask omstilling; en hel befolkning som mobiliserte og brettet opp ermene til fellesdugnad mot pandemi. Hjemmeskole ble etablert over natta.

Skolehelsetjenesten og Psykisk Helseteam i Bærum utvidet sin tilgjengelighet ved å ha en telefonlinje åpen for publikum alle hverdager. Erfaringen fra den første fasen av pandemien var at ytterst få tok kontakt. Mange av familiene vi allerede var i kontakt med da pandemien brøt ut, rapporterte at de hadde det fint, og at noen av bekymringene faktisk var blitt mindre. 

Forsakelsens epoke – et ekstra stort varsko når det gjelder ungdommen!

Oppsummeringen om den første tiden i unntakstilstanden harmonerer dessverre ikke helt med det vi som jobber med barn og ungdom opplever nå. Etter at skolene startet opp igjen i høst har antallet henvendelser til Psykisk helseteam vært klart høyere enn på samme tid de foregående årene. Helsesykepleierne rapporterer likeledes om et høyt trykk av barn og ungdom som trenger oppfølging, og dessuten om mange saker med høy bekymringsgrad og alvorlig problematikk. 

Hvert enkelt smitteverntiltak er i seg selv ikke vanskelig å gjennomføre - en hvilken som helst dag i året. Alle kan ofre en korøvelse eller en håndballtrening. Selvfølgelig kan vi droppe akkurat denne hytteturen, bursdagsfesten eller ferieturen til Liseberg, selv om det er skuffende. Vi tilpasser oss.

Men uansett hvor viktig og riktig det er å gjennomføre smitteverntiltakene, oppleves det for mange som sinnsykt kjipt! Den sosiale distanseringen er unaturlig og tærer på oss over tid. For de aller, aller fleste vil livet og hverdagen oppleves som litt mer ufritt, kjedelig og litt mindre fargerikt enn det egentlig skulle vært. Sosial deprivasjon vil ha størst negativ konsekvens og skade for barna. Smitteverntiltakene (sosial distansering) kommer særlig i konflikt med ungdommens naturlige utviklingsoppgaver som handler om en orientering ut av familien, og tiltrekning til nye tilhørighetsgrupper (les: andre og nye jevnaldrende), samt å utøve og etablere selvstendighet gjennom å utforske, og utfordre barndommens grenser.

Når vi en dag ser tilbake på denne perioden vil den kanskje beskrives som forsakelsens epoke. Dag ut og dag inn forsaker vi mye av det vi synes er viktig og meningsfullt i et vanlig liv. Udekkede sosiale behov, savn etter de mange og varierte typer av aktiviteter og samvær som vi tar for gitt under normale omstendigheter.

Maratonløpet og mållinjen 

Når det skrives og snakkes om «tiltakstretthet» i nyhetsbildet er det som oftest ut fra perspektivet til forskere og beslutningsmyndigheter. Fokuset er da om at folk blir trette av alle smittevernreglene, og som kan føre til at de slurver med å etterlevelsen av disse. Dette perspektivet må forskere og selvsagt ha når de planlegger for hvordan best holde pandemien under kontroll. Mitt individualpsykologiske perspektiv på «tiltakstrettheten» er at det er en høyst normal og forventet menneskelig respons på pandemien og det smittevernregimet – nå når denne har vart i snart ett år. Evolusjonen av vårt nervesystem og emosjonelle reaksjoner skjedde i en i all hovedsak fysisk og sosial verden (uten noen av de redskaper vi i dag kaller teknologi). Våre stress- og angstreaksjoner er en beredskap «skreddersydd» for å hjelpe oss til å håndtere konkrete og direkte trusler og utfordringer. Disse samme stressreaksjonene er imidlertid mye mindre egnet til å møte dagens mer diffuse og vedvarende belastninger. Den negative sammenhengen mellom vedvarende stress og mange ulike somatiske og så vel som psykososiale helseproblemer er en for lengst solid etablert sannhet i helsevitenskapen.

Jeg har registrert at statsledere og helsemyndigheter både i Norge og mange andre land har brukt maraton-metaforen i sin kommunikasjon til befolkningen. Jeg tenker at det er et godt egnet bilde i denne sammenhengen, fordi vi nok bør innstille oss på at på at utholdenhet er nøkkelen. Vi kommer naturlig nok til å bli gradvis mer og mer slitne jo lenger ut i løpet vi kommer. Trøsten, og den enorme motivasjonen ligger samtidig i at vi nærmer oss mållinjen! Vaksinen representerer i denne metaforen en viktig drikkepost mot slutten av et beinhardt løp! En av de viktigste drivkrefter for mennesket er jo tilfredstillelsen av å komme i mål - å ha fått til! Det er nesten ikke grenser for hva mennesker og samfunn kan få til – forutsatt en viss opplevelse av kontroll over trusselen og at det går riktig vei.

Trenger du noen å snakke med?

5 grep for økt Hverdagsglede™